Bainna møkk!

Det var surt og kaldt på Ranheim denne dagen, men surere skulle det jaggu bli. Det var ikke mange glade ansikter å se rundt omkring på kunstgresset da dommeren blåste av, kanskje bortsett fra den tilårskomne Asko-spilleren som hadde det kjempemoro med undertegnedes Kampbart-navn. Jeg er ateist selv, men det var nesten så jeg brukte blasfemiparagrafen mot denne personen, utelukkende på grunn av antallet dårlige ordspill som ramlet ut av munnen hans. Ingen andre enn jeg får misbruke Herrens navn. Følgelig: Herregud for en ille kamp.

Med Alex langt oppe i nord, en syk Magnus, og Alf og Stig ute av stand til å rekke kampen fikk oppmainnj et problem med laguttaket. Det fantes rett og slett ikke en eneste bart med noenlunde ferdigheter i målet til stede. Valget falt på Vemund, en av de yngre bartene som enda er under opplæring. 30 minutter med Vemund i målet ble ansett som tilstrekkelig, og Fettern som taktisk nok hadde spilt en kamp tidligere på dagen tok over i andre omgang, uten at man merket verken oppgang eller nedgang i kvaliteten.

Kampbart er kjent for å mestre ufordringer på strak arm, men å teste ut 2-3-1-formasjon for første gang etter to år med 3-2-1 ble vel i overkant ambisiøst. Det ble iallfall i overkant mye forandring for Håvard og Øystein som startet i den bakre toer’n (kremt). Tull og usikkerhet rådet, og en såpeglatt matte hjalp ikke på presisjonen. Asko var farlige framover, og med zkilled folk på topp kom de ofte på farlige raid. Likevel var det LP som først fikk nettkjenning med en finfin heading fra 5 meter.

Dette tente Asko såpass at de nådeløst retalierte med 1-1 for så ikke lenge etter å legge på til 1-2. Begge mål kom etter langskudd som vår unge venn i målet ikke kan bebreides mye for. Gammel taktikk ble derfor gjeninnført. Rundens peneste corner krediteres Arild, men takket være en mektig hårpryd klarte ikke Håvard å kontrollere headingen på bakre stolpe inn. Heldigvis endte det hele godt da Vegar skallet inn returen fra tverra. Akkompagnert av nok et hysterisk morsomt ordspill fra tidligere nevnte predikant blåste dommeren av første omgang.

Etter en del uklarhet om man fortsatt praktiserte sidebytte kom alle mann seg på rett side av streken og andre omgang begynte. Askos Uwe Rössler-lookalike på topp gikk hardt ut, og ikke lenge etter stod det 2 – 3. Samtidig var det en økende trend av unødvendig kroppskontakt, noe som til slutt sendte Vegar på trynet i kunstgresset, godt inne i keeperfeltet. Resolutt som kun norske dommere kan være (Jfr. Siste dagers fotballbegivenheter) pekte dommeren på straffemerket. I likhet med sitt forbilde Kjetil Rekdal ville Eirik knalle inn en straffe mot et lag i gult. Dessverre utførte han oppgaven på samme måte som arme Southgate. Da er det godt å vite at man har lurifakser som Øystein på laget som retter opp.

På dette tidspunktet hadde FKK innsett at Asko kanskje ikke var verdens beste lag defensivt sett. Forsvaret deres slo sprekker og vi skapte flere livsfarlige sjanser. Den som til slutt fikk ut fingeren var Gøran. Han dro en klinkekule på bakre stolpe etter corner fra Arild, og Kampbart lå igjen i tet. Med få minutter igjen å spille gjaldt det nå å holde målet rent. Dette var dagen for langskudd, og slukøret måtte Fettern se ballen gå i mål fra 20 meter. Årets ”Strindheim forest”-kamp var et faktum.

Det har kanskje ikke kommet godt nok frem i denne kamprapporten, men Kampbart hadde presset i hele andre omgang. Det hele utviklet seg til en orgie i hjørnespark, og det var frustrerende å se at ingen fikk til en kompetent avslutning. Vi hadde fortjent å vinne, og som Vemund så klokt sa da utligningen var et faktum: ”Ka va pot-oddsen?”

Skrevet av Håvard 18. mai, 2006