Årets grande finale!

Nye Strindheim stadion var bygd for å romme en middels stor norsk by, men dette viste seg å være for lite denne dagen. Allerede to timer etter billettene ble lagt ut for salg var rubbel og bit revet bort, og ståplasser på toalettene gikk for småpene 2000 kroner på svartebørsen. TV-rettighetene ble solgt for mer enn youtube, og man hadde ikke sett slikt medieoppstyr siden Kåre Conradi mistet mobilen sin. Like før kampen ble det faktisk funnet noen mindre flatterende bilder av en kampbartspiller ikledd kun drakt og plysj-tøfler. Dessverre var det kun mulig å skimte noen rødbrune krøller, så man fikk aldri vite hvem denne personen var. Det ryktes at det hele kun var et PR-stunt, for man kan ikke påstå at en veltrent kampbartspiller med kontroll på ballene senket interessen for kampen. Kampen har i etterkant blitt døpt slaget på Strindheim, og Håvard Hårfager og Håkon don Jarl spilte begge en viktig rolle. Under følger en kort oppsummering av det viktigste som hendte i kampen. Resten kan du lese i Aschehoug og Gyldendals store norske leksikon. Du finner også et lite utdrag i Guinness rekordbok.

Dagens dommer, Pierluigi Collina, hadde på forhånd sagt at selv han var redd for å entre gressmatta denne ettermiddagen. Ikke på grunn av at han fryktet fysiske reaksjoner på dømmingen hans, men fordi den guddommelige utstrålingen Kampbart hadde gjorde at han mest av alt hadde lyst til å legge seg på kne og rope på høyere makter. I en kommentar sa Collina at det finnes kun én gud, og han er ikke kledd i hvitt, men i rødt og svart.

Idet lagene entret banen kunne man høre brølet fra publikum helt til Uddevalla, og flere hus i nærheten av stadion endte opp med ødelagt grunnmur og skjeve vegger som følge av den taktfaste trampeklappen. Banens beste, Lars Petter ”Breillo” Nordmark, fortalte i et intervju etter kampen at han måtte skyte ballen utenfor mål med vilje ved flere anledninger for ikke å få varige hørselsskader. Det antas at hadde man kunnet utnyttet lydbølger hadde stadion vært selvforsynt med strøm hele kvelden og i tillegg kunne man ha tjent inn byggekostnadene ved å selge strøm til Sverige.

Avspark i første omgang ble tatt av Elnan. Det vil si, dommeren måtte blåse fire ganger i fløyta før Elnan-spillerne reagerte. Alle med unntak av den besvimte venstrebacken sto perplekse og hakket tenner. Det tok ikke lange tiden før ballen var i Kampbarts varetekt. Elnan ofret blod og lemmer for å ta den tilbake, men ingenting bet på Norges nye panserbataljon. Øystein ”Bonzo” Risan stormet framover med ballen på høyresiden. Med en rask tupp med tåa sendte han ballen i en perfekt ellipsebane over til Erlend ”Fettern” Nordstrand som trippet lett ved venstre hjørneflagg. Det var en smal sak for Erlend å drible tre forsvarere før han la ballen knallhardt femogførti ut til Eirik ”Askeladden” Straalberg som hadde tatt springfart fra midtbanen. Da Elnan-keeperen satt der med sprukken milt med ballen i fanget trodde han at miraklenes tid hadde kommet, men det var før han innså at han lente seg mot reklameskiltet bak målet. 1 – 0 til Kampbart.

Halvveis ut i første omgang på stillingen 8 – 0 byttet Kampbart formasjon fra 3-2-1 til 1-6. Håkon ”Supermann” Hyldmo lå igjen bak fordi han heller ville bruke tiden på å sende tegn til Amanda som satt på VIP-tribunen og småsnakket med Pelé og Diego Maradonna enn å ta del i moroa som foregikk på Elnans banehalvdel. Resten av laget, inkludert Magnus Brørs som var dagens keeper, lå og vaket inne i sekstenmeteren til Elnan og ventet på at Arne Martin ”Nordmark” Nordmark skulle slå frisparket han fikk da en elnanspiller besvimte i løpebanen hans. Avstanden fra ballen til målet kunne avskrekke selv Tom Kåre Staurvik, men Arne Martin hadde skutt keepere fra lengre avstand. Nonchalant plasserte han ballen så langt nede i venstre hjørne at ballen ble klemt fast mellom bakken og stanga. Utspill fra keeper.

Første omgang ble blåst av til stor lettelse for alle klimaanleggmontører på banen. Kampbart så ingen nytte av å gå i garderoben, og holdt i stedet et forrykende pauseshow så selv garvede Grand Prix-fans måpte av beundring. Speeker kunngjorde at tellemaskinen hadde gått varm i forsøket på å telle antall hoder på stadion, og at de var tomme for wienerpølser. Dette var ikke noe problem sa han, for det kom til å bli nok slakt på banen til å sikre all pølseproduksjon fram til påske. Latterbrølet og jubelen la seg ikke før andre omgang var halvspilt og stillingen var 27 – 0.

Dagens mål ble kreditert Alf ”Kvalvik” Kvalvik 60 minutter ut i kampen. Etter at ballen hadde vært en snarvisitt på Kampbarts banehalvdel hentet Alf fram et moment av en annen verden og drylte til ballen så hardt at ballen i sammenstøtet hadde form som en diskos. Ingen med vett i skolten ville forsøkt å stoppe en ball som etterlot seg turbulens i størrelsesorden 737. Ingen bortsett fra en kortvokst klimaanleggsmontør med gusten hud og nikotinånde. Kort historie kort: Elnan sto igjen med fem og en halv mann. Ballen hadde ikke mistet nevneverdig høyde eller fart etter sammenstøtet, og den fortsatte sin vei mot Elnans mål. Spillere av alle opprinnelser kastet seg til side og keeperen til Elnan falt i gråt og korset seg. Ballkurven var svakt stigende, og ballen traff litt over midten på tverrliggeren. Fusjon skjedde under sammenstøtet og ballen returnerte uten svarte femkanter. Den kom helt tilbake til der den kom fra og Alf var ikke dårligere kar enn at han klinka til ballen på nytt og sendte den gjennom lydmuren, andre halvdel av den nå enda mer kortvokste klimaanleggsmontøren og målet.

Fra der og ut var det som om Kampbart var alene på banen. Flere fantastiske mål har man ikke sett siden regjeringen Stoltenberg la fram regjeringsplanen sin, og toppscorer Åsmund Bjørkøy satt igjen med flere mål enn Michael Jordan scoret poeng under sin glanstid. Selv Arild Venæs som vanligvis kvier seg for å signere scoringslista tømte tre bic i løpet av kampen. Det siste som skjedde i oppgjøret var at Vegar sprang fem runder rundt banen, baklengs, med ballen før han lekent satte ballen i kassa. Det var visstnok første gang i historien at dommeren var usikker på om ballen var ”under” streken.

Festen som fulgte varte langt ut i de sene nattetimer, og fortsatt våkner folk med hangover som følge av festlighetene. Alle som en av kampbartspillerne ble tilbudt proffkontrakt på store internasjonale bedriftslag. Alle så nær som Håkon som ingen har sett siden han forlot stadion med Amanda. En gang kampbartspiller, alltid kampbartspiller heter det, og alle tilbudene ble blankt avslått. De gode stundene i Kampbart er vel så bra som en fet årslønn, og lagånden vil aldri svinne hen. Én stk. drakt: 500 kroner. Et par fotballsko: 500 kroner. Å spille på Kampbart: Priceless!

Takk for en fin sesong!