Surmelk

«Melkesyre!» Den småkorpulente meieriarbeideren skrek i smerte. «Bytte! Bytte nå!» ropte han og karret seg av banen. Vel over sidelinja rullet han over på sia og slapp ut et sukk. Om det var på grunn av smertene i bena eller et resultat av utviklingen i kampen vites ikke. Det eneste som var sikkert var at det ville bli tungt å ta et åttetimers skift ved hvitost-maskina neste dag. Slik ble han liggende en stund og høre på jubelropene som med jevne mellomrom steg opp fra motstanderens innbytterbenk. Han lukket øynene og ønsket seg langt vekk. Langt vekk til hel, lett og skummet. Tankene streifet akkurat innom fløte før en medspiller deiset ned ved siden av han. Svetten rant som kultura på pauserommet, og alt han fikk gispet frem før astmaen satte inn var: «De yster oss! Yster sier jeg!»

«Karl Rasmus?» Sjefen hørtes ikke blid ut. «Yes, boss?» Svarte han lavt og kikket nervøst på den åpne døra inn til meierimesteren. «Jeg hører det er kamp i dag?» Lød det fra kontoret. «Du tenker på b-b-bedriftslaget?» stotret Karl Rasmus og tenkte på den gangen sjefen lot han og resten av laget ta doble skift ei uke etter at de tapte mot et rengjøringsfirma forrige sesong. «Nei, jeg tenker på når du skal kose litt ekstra med kona i kveld. Selvfølgelig snakker jeg om bedriftslaget! Vet du, noen ganger tror jeg du har fått litt for mye litago for ditt eget beste.» Karl Rasmus sa ingenting. «Vel, nå har det seg sånn at noen gode venner av meg, viktige venner, fra konkurransetilsynet kommer over til meg på middag.» På dette tidspunktet hadde han kommet til syne i døråpningen og stod og så Karl Rasmus inn i øynene, som for å være sikker på at han fikk med seg det han hadde å si. «Vi er alle glade i et lite veddemål, så da jeg fortalte om at vi hadde et bedriftslag i 3.divisjon som vant sin første kamp for sesongen og som jeg hadde stor tro på,» nok en gang tok han en pause for å se at det rant inn i hodet på Karl Rasmus, «var jeg ikke snauere enn at jeg veddet 50 høvdinger på at dere ville vinne også neste kamp.» Et gisp slapp ut av Karl Rasmus. «Og siden du er kaptein på laget regner jeg med at de pengene allerede er så godt som mine.» Alt han fikk til svar var et måpende uttrykk. «Nå? Har ikke du noe melk å pastaurisere? Ikke stå der som en eller annen Synnøve Finden-tosk!» Dørhengslene skranglet idet døra ble slengt igjen. Tilbake stod Karl Rasmus og lurte på hva slags lag som skulte seg under det mystiske navnet «Kampbart».

Juniorkampen mellom Strindheim og et lag i stripet rødt og svart var akkurat blåst av. Karl Rasmus hadde ikke sett tegn til noe motstanderlag enda, men idet de røde og svartstripede gikk av banen løp det som hadde sett ut som innbytterbenken deres ut og okkuperte det ene målet. Det var vanskelig å skille de veltrente juniorspillerne fra disse som tydeligvis måtte være FK Kampbart. Høye og ranke, og med et faretruende høyt nivå på oppvarmingen, minnet de mest om en utopisk skildring fra Åsgard.
Karl Rasmus hadde klart å skrape sammen et lag på 8, inkludert han selv, som, bestående av de sterkeste veteranene og de raskeste nyansatte, burde være i stand til å hamle opp med hvem som helst. Veddemålet til sjefen hadde han valgt å holde for seg selv. Det eneste som bekymret han litt var keeperen. Grunnet en kort men intensiv karriere innen nettpoker hadde han sett seg nødt til å jobbe dobbelt skift denne uka, og man kunne godt si at dette nok preget hans fremtreden noe. Et kort overblikk over sidelinja som bekreftet at alle nødvendige meieriprodukter var anbrakt var alt Karl Rasmus rakk før dommeren blåste i fløyta og kampen var i gang.

De fikk aldri med seg hva som traff dem. Kreftene som ble sluppet løs på laget hans denne dagen var så sterke at et helt parti med rømme surnet på lageret på Heimdal. Karl Rasmus forsøkte å mobilisere et motangrep, men uansett hva de forsøkte så det ut til at en kampbart var på som enn klegg. Målene begynte å renne inn bak en tafatt keeper, og spissen til de stripede virket kald og nådeløs som en colombiansk gjengleder. Da medspillere begynte å hviske om at det var en gjeng med droider de spilte mot skjønte Karl Rasmus at den psykologiske kampen allerede var over. Han valgte derfor å røpe hemmeligheten om veddemålet i pausen.

Noen uttrykte harme. Andre brast i gråt og så for seg mange, lange timer ved samlebåndet, men de fleste inntok et stadie av apati og virket likegyldige til alt og alle. Andre omgang startet derfor der første slapp. Det ble generell rundspilling fra Kampbarts side. Så skjedde det noe med laget. Som en ost som ble herdet tok de seg sammen og kjempet seg til et mål. Gleden ble kortvarig da Kampbart retalierte med tre raske mål. Spillerne i rødt og svart virket meget allsidige, og alle fikk muligheten til å score. Og gjorde det. Alle bortsett fra én spiller som ventet i det lengste for å få satt inn det siste målet og bli matchvinner. «Spazio» stod det på ryggen hans, og selv om han hadde mer åpent mål enn Tore Andre Flo i sin tid hadde, valgte han å utsette nådestøtet til han var sikkert på at det ble det siste som skjedde i kampen. Som et siste psykologisk truserøsk lot Kampbart Karl Rasmus score et enkelt mål alene med keeper før de forseglet avtalen ved hjelp av droide nummer 9.

Sagaen om den gangen Tine ble surnet ender her. Disse nedtegnelser ble festet til papiret noen århundre etter slaget, og gjengir kampen slik den er fortalt ved leirbål opp gjennom tidene. Vi har ingen nedskrevne kilder fra kampbartmiljøet, annet enn en setning som ble funnet på en knøvlet juicekartong etter kampen. På den stod det: «De kom, de flakset og de vant».