«Takk for sist!» – Eirik Straalberg
Mange digger menn i uniform. Jeg kan selv nyte synet av Power Rangers, men utover det har jeg i grunn ikke noen forkjærlighet for den type organisert bekledning. Menn i drakt derimot, det er snadder. Vel og merke i røde og svarte drakter, og av norsk opprinnelse. Ikke et vondt ord om rødt-og-svart-stripede utlendinger, men det er liksom noe spesielt med nordiske gutter i nevnte fargekombinasjon. Uansett. Uniform røper tilhørighet til en større og velorganisert organisasjon, som for eksempel Securitas. Sier jeg ordet â€securitas†tipper jeg ord som â€sikkerhet, trygghet, styrke, sprek og ballong†dukker opp i hodet ditt. Mange av disse ordene kan også brukes til å beskrive nest siste kamp av vårsesongen 2007. Ballong kommer vel av at Håvard var innom Dolly Dimples etter kampen.
Etter en vårsesong preget av regelrett overkjørsel fra Kampbart sin side var det nå dags for kanskje den tøffeste kampen i årets sesong. Iallfall rent fysisk. Barter er som kjent aldri redde, men da vektere store som hus verserte i diverse mareritt var det bare rett og rimelig at det var en viss kribling i magen denne dagen. Det var investert tungt i moraløkende effekter i anledning kampen. Barteberget var til stede og løp lystig rundt med flagget. I tillegg var rekordmange potensielle tilskuere invitert til kampen, noe som resulterte i hele én ekstra tilskuer. Lystige toner fra det kommende kambartalbumet skulle også lyde utover Lade, men til manges overraskelse fungerer ikke CD-spillere uten strøm. De fleste bartene var til stede i god tid før kampstart, og man fikk gledelige gjensyn med både Markus og Alf. Været var også upåklagelig, og da man så at motstanderne slettes ikke bestod av to meter høye bolere kunne man høre Fetterns trillende latter, og man forstod at det kom til å bli en fin dag.
Som forventet gikk Securitas hardt ut, og hadde presset en god stund. Likevel var det Kampbart som først tøyde nettmaskene. Det var skummelt store deler av første omgang, men med en Tor i slaget og seks andre barter som til enhver tid kjempet iherdig klarte vi brasene. Ingen visste hva â€brasene†betydde, men vi klarte det likevel. Pause på 0–1.
Andre omgang startet litt bedre for Kampbart sin del, og det ble flere sjanser foran en litt usikker securitaskeeper. Det var til tider storspill, og effektiv fotball ble presentert da Vegar scoret etter utkast fra Tor. Den samme Vegar har funnet scoringsformen ala 2005, og klarte å klemme inn en ball mellom keeper og stang fra død vinkel etter at sikkerhetsfolka hadde fått seg et mål, og etter at Eirik endelig hadde fått tilbake ballen på kort distanse og banket den inn. Skuldre ble senket og man kunne se på Fettern der han trippet lett og ledig rundt på midtbanen at kontroll nå hadde inntruffet. Selv om de reduserte til 4–2 ikke lenge før slutt var det ingen tvil om hvem som var det beste laget.
Etter kampen lyste triumfen ut av Fetterns smaragdgrønne øyne, og man kunne konstatere at Kampbart nok en gang hadde flyttet på det berømte skapet. Vi begynner virkelig å bli velspilte og samspilte, og man ser stor fremgang siden oppstarten. Dersom treningsmengden og innsatsen holdes ved like, samtidig som inntaket av brun styrkedrikk kontrolles, er det ikke grenser for hva denne klubben kan klare! (Det går vel en grense ved 1. Div bedrift, men du skjønner hva jeg mener) Nå gjenstår det kun én kamp, så kan vi ta en velfortjent ferie! Og da blir det pizzabuffet hjemme hos Store B, med etterfølgende bading i Theisen.