Total pwnage
Noen ganger klaffer alt. For eksempel når moves’ene sitter på dansegulvet eller når man treffer svingen helt perfekt i Mariocart. Følelsen man får når man innser at det er du som har all kontroll og gjør akkurat som du vil er langt oppe på «gode følelser»-lista. Dette kunne kanskje høres ut som en hyllest til S&M, men det er altså fotball det er snakk om.
Det er på ingen måte meningen å snakke negativt om S&M, det er ikke det denne kamprapporten skal handle om. Den skal handle om hvor bra vi spilte mot Nidaroskameratene, et lag som på forhånd ga inntrykk av å være et av de bedre.
Kollektivt funket det bra denne gangen. Dersom man også ser på de individuelle prestasjonene er det heller ikke der mye å klage på. Vi hadde innbyttere nok til å kjøre jevnlige bytter, noe som alltid er et pluss for oss.
Nå husker jeg ikke lenger hvor lang tid det tok før vi fikk vår første scoring, men det var ikke veldig langt ut i kampen. Målet stod forresten Øystein for. Han befant seg plutselig på blank kasse og satte rutinert ballen forbi keeper.
En av våre tapte sønner, Vegar, som hadde vært ganske fraværende på kamp og trening i det siste kom tilbake og gjorde en meget god figur. Han kjempet godt på venstrekanten og la inn et perfekt, hardt innlegg til Eirik som fullførte et kjempeløp fra egen banehalvdel og satte ballen kontant i kassa. Det var fortjent at denne frontkjemperen endelig fikk sin uttelling. Fortjent oppsummerer vel første omgang.
Vi har det med å score fort etter sidebytte, og det er ofte maestro Arne Martin som står for disse scoringene. Alt han trenger er et langt oppspill og nok gressmatte til å snurre rundt på tåa. Tilfredsstillelse garantert. Denne gangen nøyde han seg ikke med å snurre lynraskt rundt, han tok også en overstegsfinte eller noe i den duren. (Det var vanskelig å få med seg hva som egentlig skjedde. Å følge med på et av Chuck Norris’ roundkicks hadde vært enklere)
En gammel suksessoppskrift fra fordums dager i Vestbyen ’86 ble også tatt opp igjen. Miksen Don H og Askeladden har funket før, og gjorde det igjen. Et veggspill som startet på egen banehalvdel gikk helt fram til fremmed sekstenmeter og resulterte i et av de fineste målene i nyere tid. I forkant av dette målet hadde vi vår beste periode så langt i historien, føler jeg iallfall. Det var følelsen av absolutt kontroll. Kameratene kjørte 2-2-2 for å jage en redusering, men det var ingenting de kunne gjøre. De må ha følt det som om de prøvde å hviske ut sprittusj med hviskelær, eller kaste fra seg en bumerang. Det går ikke!
På 5-0 målet var Vegar atter framme med foten, og denne gangen var det ikke for å putte et fint mål, men for å sende avgårde nok en perfekt pasning. Heldig mottaker: Åsmund.
Uheldigvis har vi det litt bedre med litt motstand slik at vi må skjerpe sansene. Nidaroskameratene ble rett og slett for enkel motstand, så vi ble høye på pæra og de fikk et fillemål. Kort tid etter ble de også tildelt en straffe, da Tor visstnok skal ha dyttet en motspiller i ryggen. Dette var det ingen andre enn dommeren som fikk med seg! Nidaroskameratene var tidvis frekke i kjeften, noe som provoserte Øystein til å sette inn en takling bakfra som førte til gult kort. Likevel ebbet kampen ganske rolig ut med 5-2 til Kampbart.
Etter kampen var humøret på topp og jubelen stor. Vi hadde slått en motstander vi på forhånd hadde fryktet som et farlig lag. Dette medførte ikke riktighet. Nidaroskameratene ble bartert!