Sorry folkens, må rippe opp i vonde minner.

Årets første kamp gikk ikke helt som planlagt. Oppladingen må ta sin del av skylden. Etter en kjempeperiode med internkamper mot Vestbyen hvor Kampbart rundspilte spillerne fra det mer velrenomerte divisjonssystemet, satte bystyret med Rita Ottervik i spissen en kjepp på størrelse med en tømmerstokk i kampbarts hjul. Etter noen innetreninger ble det brått slutt da det viste seg at man måtte betale blodpris for å fortsette på parketten. Med slik en velutbygd og lett tilgjelgelig mengde idrettsanlegg i regionen stod Kampbart nå uten treningsmuligheter fram til vårløsningen. Første trening ble også den eneste vi fikk før møtet med Ozonlaget.

Ozonlaget var et ukjent lag som hadde rykket opp etter samme plassering i 3.-divisjon som vi en gang i tiden rykket opp fra. Kampbart gikk til kamp uten en eneste formening om hvordan det hele kom til å ende. Det hjalp ikke på nervene at Eirik Ask var henvist til sidelinjen etter en intern kamp mot egne innvoller.

Det skulle raskt vise seg at ikke alt var som det burde være. Laget var nervøse som ei høne på rømmen og blindeforbundet som spilte kamp senere samme kveld hadde bedre samspill og posisjonering. Hele tre mål rant inn før pause, og ydmykelsen ble bare verre i andre omgang. På tribunen kunne man høre den umiskjennelige lyden av blodkar som sprekker innimellom jammer og akking.

Da tangering av største tap var et faktum og tidenes oddsbombe gikk inn, gned fornøyde spillehaier hendene sammen. Hvem skulle tro at storlaget kampbart skulle synke så langt? Heldigvis skulle tiden vise at det ikke skulle mange treningene til før saken smakte biff igjen.