En merkelig kamp med merkelig utfall. En miks av uflaks og utdyktighet gjorde at Kampbart fikk lite å juble for i møtet med serielederne.

Alt så lovende ut før kampstart. Vi stilte en tallrik tropp til disposisjon, selv om Øystein egentlig var syk og kun spilte de første par minuttene (for å opprettholde statistikken ved å spille i alle kamper). Tidlig i kampen mistet man Kristian med en skulderskade, et hardt slag for Kampbart. Likevel var spillet meget oppløftende fra start. 1-0-målet vil for alltid bli husket som et selvmål, men vi som var tilstede vil også huske den kirurgiske presisjonen i pasningsspillet som gjorde målet mulig. Toro slo lavt og hardt inn fra venstre, og forsvarsspilleren klarte ikke å få ballen vekk. Eirik sto like bak og hadde garantert scoret uansett. Ledelsen skulle ikke vare lenge, Møllenberg kvitterte da spissen deres lurte seg vekk og fikk skutt hardt og lavt under Tor. Kort tid før pause hadde de snudd kampen. Etter en skummel ballmiss i egen sone fra Kampbart. Litt surt pauseresultat, etter at vi spillemessig hadde vært på høyde og vel så det.

Andre omgang ble i stor grad stanging mot muren. Sporting lå veldig lavt med hele laget, og vi slet med å finne noen vei gjennom. Dermed ble det skapt få sjanser, og publikum så ut til å kjede seg. Dette er svært sjeldent når Kampbart spiller! Dessverre gikk det som det ofte går; Sporting scoret på sin første sjanse i andreomgang. Dette skjedde fem minutter før slutt. Kort tid etter var det hele avgjort, etter at Kampbartforsvaret bokstavelig talt mistet fotfestet og forærte motstander åpnet mål. Å holde seg på beina var faktisk et problem gjennom hele kampen. Dermed endte det med svært flatterende sifre for Sporting Møllenberg; 4-1. Undertegnede må si at det er svært irriterende å stå på sidelinja og ikke kunne bidra under en slik kamp. Man føler at det er nesten hele tida, men de små marginene var ikke med oss. Av og til går det på dunken, la oss sørge for det ikke skjer neste gang!