Oppgjøret mot Isfjord Packers skulle vise seg å bli historisk, men slett ikke på en positiv måte. To profesjonelle lag måtte ta ansvar selv da ingen dommer møtte opp. Spillernes sportsånd ble satt på prøve, en prøve vi besto med glans. Så sporty var vi faktisk at motstanderen ble invitert til å score x antall ganger på lettest mulig vis. Gavmildhet lønner seg i det daglige liv, men sjelden i fotball. På dette nivået blir man straffet for slikt, noe Kampbart smertelig fikk erfare…

Det sto tydeligvis dårlig til med informasjonsflyten i bedriftfotballen denne kvelden. Kun én dommer møtte opp på anlegget, og han forsvant igjen etter å ha konstatert at ingen av lagene var de han skulle dømme. Riktig nok var enda en dommer tilstede, men han spilte i Isfjord Packers’ farger. Vi ble enige om å sette igang kampen til avtalt tid og fordele avgjørelsene så diplomatisk som vi kunne. Dette bød på få problemer kampen gjennom, og ingen scoringer kom som følge av omdiskuterte situasjoner. Vi visste at Isfjord Packers var gode, både med tanke på tidligere oppgjør og årets tabellsituasjon. De var et rutinert og samspilt lag uten de store stjernespillerne, som spilte lur og taktisk fotball. Kampbart tok ledelsen etter at Arne Martin hælsparket pent til Åsmund som kunne sette ballen i tomt bur, men Packers utlignet kjapt. De scoret ytterligere en gang før Kampbart fikk summet seg. Det var stort sett vi som hadde ballen i førsteomgang, og Arne Martin var svært nær scoring med to tverrliggertreff. Utligningen kom da Kristian vant ballen på høyresiden, satte inn et massivt rykk forbi backen og skjøt lavt i lengste hjørne via keeper. Han fikk endelig sitt velfortjente første mål i den rød-svarte drakta! Kort tid før pause gikk Kampbart i ledelse da Arne Martin dro ut keeper og spilte til Fettern som enkelt satte in 3-2. Kort tid etter ble det meldt fra sidelinja at 30 minutter var gått.

Så langt hadde kampen utartet seg normalt. Det var i andre omgang den ble bisarr. Kampbart startet best også her og var nærmest scoring i åpningsminuttene. Da Packers slo kontra klarte Øystein å løpe opp spissen deres som var alene gjennom og sette inn en perfekt sklitakling i siste øyeblikk. Skulle dette gå veien? Nei! Det skulle gå så langt utenfor veien som det er mulig å komme. Et eller annet raknet fullstendig da 10 minutter var gått av omgangen. Kampbart byttet mye i denne perioden, og folk byttet posisjoner internt. På et tidspunkt brøt all kommunikasjon sammen og motspillere fikk plutselig løpe fritt rundt i vår forvsarssone. Målene rant inn bak Tor, ofte på uforklarige måter. Kampbart innså etter hvert at kampen var tapt, men prøvde fortsatt å spille ball. Likevel fikk vi flere i trynet, og Isfjord ga seg ikke før det sto 9-3 på tavla. Så mange mål har Kampbart aldri sluppet inn, og det er dessuten tangering av største tapsmargin. Jeg har ikke noen utdypende forklaring på hvordan dette kunne skje. Vi møtte en god motstander, men en motstander vi var fullt på høyde med i 40 minutter. Kondisen kan ikke sies å være problemet, løpskraften var fortsatt der også sent i kampen. Jeg tror vi skal kalle det en kollektiv kollaps og ikke grave dypere enn som så. En høyst forglemmelig fotballaften ble avrundet med å se et impotent Drillos vinke farvel til EM, og mer var det egentlig ikke å si. Bartene kommer tilbake, forhåpentligvis allerede mot Munkene Donkeys neste uke!