Escape To Victory part V

Kampbart sto foran årets vanskeligste (og forsåvidt eneste) bortekamp. Vi skulle, for å bruke Monopolspråket, kun på besøk i fengsel. Dette var femte året på rad vi skulle måle krefter mot de insatte, og med tre seire og ett tap så langt hadde vi statistikken på vår side. Hvor sterke disse gutta er kan man aldri vite, fordi mannskapet forandrer seg så hyppig. I år virket de imidlertid mer solide enn før etter tabellen å dømme, og Kampbart forberedte seg på knokkelkamp på den legendariske grusbanen på Tunga…

Som vanlig var det en spent gjeng som troppet opp ferdigskiftet utenfor murene et kvarter før kampstart. Da også dommeren meldte sin ankomst ble vi geleidet innenfor og ankom en bane omkranset av nifse typer. Publikumsoppmøtet var betydelig høyere enn tidligere, selv om en del kun var ute i «the yard» for å nyte finværet. Stemningen var spent, men ikke på noen måte hatefull. De fleste bartene hadde rutine fra tidligere oppgjør og visste hva de gikk til. Troppen var denne gang noe redusert, og Øystein måtte trekke på seg keeperhanskene igjen. Med kun én innbytter mot Tungalagets «mange, men litt uklart hvem som egentlig er innbyttere og hvem som bare henger rundt benken» var det bare å stålsette seg for en tøff match. Kampbart startet i fin stil og prøvde å spille ball så godt det lot seg gjøre på det humpete grusdekket. Fengslet var tunge i duellspillet og spilte mer aggressivt enn tidligere, men våre menn vek ikke en tomme i duellene. Dette ga tellende resultat da Håkon trakk seg fri i mellomrommet og fyrte av et skudd over keepers hode som var for hardt til å reagere på. Tungalaget svarte nesten umiddelbart på tiltale da den farlige spissen deres steg til værs på en corner og headet kontant i krysset. Etter dette fulgte en god periode for ikke-lovbryterne, som produserte flere dugelige sjanser før uttellingen kom. Håvard slo en lav, lur corner mot første stolpe som hjemmelaget ikke klarte å forsvare seg mot. Rune fikk en tå på ballen og pirket den såvidt over streken før keeper fikk stokket armene. Dommeren sto godt plassert og erklærte raskt at ballen var over linja. Ledelsen skulle ikke vare lenge denne gangen heller. Barteforsvaret slapp ikke til mange avslutninger imot, men mannen bak det første målet deres kom plutselig løs på høyresiden, stormet mot mål og satte ballen i mål fra kloss hold. Kampbart var hakket hvassere enn sine motstandere resten av omgangen, men det vanlige finspillet uteble. Banen må selvsagt ta en del av skylda, men det kan nok tenkes at vi ubevisst hadde litt for stor respekt for vårt vertskap.

I andre omgang sto Kampbart høyere og gjenvant mange baller. Det virket som vi bare ble sterkere utover kampen til tross for manglende innbyttere, mens fengselet ble mer frustrerte. I pausen hadde det vært tumulter på benken da lagets «manager» kom i munnhuggeri med vaktene og følgelig ble sendt i snekkerboden. Uten ham virket laget rådville og ble tatt på senga av viljesterke barter. Både Håkon og Åsmund hadde store muligheter før det til slutt var Håvard som hentet fram godsakene og fikk nettsus. Etter et innkast tok han ned ballen på kassa og murte den opp i lengste kryss bak en forfjamset keeper. Slik kvalitet har man sjelden sett innenfor disse murene, eller utenfor for den del. Tungalaget hadde ikke gitt opp, men forsvaret og keeper Øystein sto på barrikadene og holdt heroisk stand i sluttminuttene. Sistnevnte endte opp med forstuet håndledd etter å ha reddet et skudd forkjært, men tre deilige poeng var vel verdt det! På slutten rant det over for den store boleren i forsvarsrekka som gikk rett i synet på Håkon og ga ham et saftig lyskespark etter en ganske så uskyldig frisparksituasjon. På åpen gate hadde han nok fått tyn på pungen av onkel blå, men siden han allerede befant seg i deres varetekt gikk det fint. Dommeren holdt kortene i lomma, kanskje like greit med tanke på å bevare husfreden. Også på sidelinja kunne man høre illevarslende kommentarer fra nifse tilskuere, så det var en lettelse å høre det siste fløytesignalet kort tid etter. De innsatte ble eskortert ut først, mens Kampbart fikk muligheten til å nyte seierens sødme i solskinnet. Alt i alt må jeg si dette var det tøffeste av oppgjørene vi har hatt her inne så langt, og atmosfæren var ikke fullt så trivelig som tidligere. Det vitner om karakter at vi holdt hodet kaldt og halte i land seieren. Nettopp dette med å bevare roen er noe vi bør fortsette med, da det også kan bidra til at vi holder oss ute av spjeldet!