Ingen vinner i toppkampen mellom øst og vest

Etter nesten to måneders fotballferie kriblet det i beina til bartene foran møtet med Legia Lademoen. Dette var et lag med helt lik statistikk som oss, og med like mange innbyttere på begge sider lå alt til rette for et jevnt oppgjør. Allerede var det et snev av høst i lufta, og da flomlyset kom på hersket det nærmest Champions League-stemning på Eberg. Spådommen om en jevn og spennende kamp slo til, og den nøytrale tilskuer (hvis han finnes på dette nivået) fikk oppleve to lag som spilte disiplinert og klokt, men samtidig var interesserte i å angripe…

Med ni mann på 100% og Hans og Don H som superinnbyttere hadde man mange valgmuligheter til å sy sammen en slagkraftig sjuer. Etter en litt nervøs start fra begge lag ble bartene varme i trøya og begynte så smått å true målet til motstanderen. Formen virket upåklagelig, både for de som har vært med på søndagstreningene gjennom hele sommeren og de som har holdt seg i form på andre måter. En av de kvikkeste i steget var Rasmus, og det var også han som skulle få hull på byllen. Etter godt kollektivt press fra hele laget vant han ballen høyt i ballen og trakk seg inn i midten. Skuddet var hardt og lavt i nærmeste hjørne, og keeper hadde ikke sjanse til å nå ned. I denne perioden spilte Kampbart meget godt og ga ikke Legia muligheten til å finne folk og spille seg ut fra eget forsvar. Noen minutter senere gikk Åsmund på løp på høyresiden og ble frispilt. Han ventet inn folk i feltet og la 45 grader ut til Håkon som rappet til på direkten. Ballen lurte seg inn nede i lengste hjørne, etter å ha passert en skokk av hvitkledde spillere på sin vei. Et effektivt Kampbart hadde tatt motstanderen på senga og virket komfortable helt til de siste minuttene av omgangen. Legia hadde kjempet seg tilbake i kampen, selv om Kampbart strengt tatt kunne ha punktert det hele på et tidlig stadium. Åsmund traff blant annet tverrliggeren etter et snirklete løp, og Gøran var utrolig nær ved å skli en ball i mål. Dessverre passerte den i stedet gjennom foten hans! På motsatt side skapte Legia ny spenning kort tid før pause da Kampbart for en gangs skyld sovnet et øyeblikk og slapp spissen deres fri. Gjennombruddspasningen var presis, og han kunne score sikkert alene med Tor. Målet virket å gi bartene en liten psykisk knekk, og vi klarte ikke holde oppe den frenetiske aggressiviteten hele veien inn. Like fullt ledet vi 2-1 til pause etter en soild gjennomført omgang.

Andre omgang begynte som den første; litt rotete spillemessig og med to lag som nøytraliserte hverandre. Vi måtte vente litt før det løsnet offensivt, og i denne perioden var det Kampbart som skapte de største mulighetene. Rasmus løp som en duracellkanin og skapte farligheter gang på gang. Den største sjansen kom etter et sugende løp på venstresiden der tre spillere satt svimle igjen og lurte på hva som hadde truffet dem, og Anders ble spilt gjennom på blankt mål. Dessverre var han ikke helt fininnstilt og satte ballen over. Det viktige tredjemålet skulle likevel komme, etter at Gøran hadde jobbet som en helt ute ved sidelinja for å holde ballen i spill. Han fikk avlevert til Håvard, som kunne trille videre til en umarkert Åsmund i feltet. Alene med keeper gjorde han ingen feil og pirket ballen over streken. Mange trodde dette var den berømmelige spikeren i pølsa med tanke på hvor gode Kampbart hadde vært defensivt, men det var fortsatt en halv omgang igjen å spille. Legia trykket bra på og skapte flere halvsjanser før fikk betalt fem minutter før slutt. Litt kluss i vekslingene hos bartene førte til at en spiller fikk skyte upresset fra ti meter, og dermed var det bare å stålsette seg for en skikkelig sluttspurt. Begge lag kjempet drabelig og virket å ha krefter til å stå distansen ut. Kampbart så ut til å ri av stormen, men slik skulle det ikke gå. På overtid fikk Legia corner, og denne ble slått langt på bakerste. Der sto en spiller og headet tilbake inn i feltet, og ballen gikk via hodet til en medspiller og satte Tor ut av spill. Legia fikk naturlig nok blod på tann og jaktet enda et mål, men dommeren blåste av straks etter.

Poengtapet føltes surt for Kampbart som hadde ledet hele kampen, men tross alt kan man ikke si at det var ufortjent. Det var to gode og særdeles jevne mannskap som møttes, og vi må alt i alt være fornøyde med måten vi framsto på som lag. Vi forsvarte oss godt kollektivt og samtlige spillere var pliktoppfyllende til å markere og følge løp. På dette nivået kan man ikke tillate seg små blundere og skjønnhetsfeil, da blir man fort straffet av dyktige motstandere. Formpilen til Kampbart peker fortsatt oppover, og med den solide spillertroppen vi har nå kan det gå mot en særdeles løfterik høst…