Sterk sliteseier mot sterk motstander

Etter mange år i andredivisjon vet Kampbart bedre enn de fleste hva som kreves for å hevde seg på dette nivået. Hvis poengene skal bli med hjem i bagasjen må hver mann ofre blod, svette, snørr og tårer. Derfor hadde laget trent hardt og målrettet gjennom hele vinteren, og følte selv at de sto godt rustet foran seriestarten. Dette skulle stå sin prøve allerede i første kamp, da de fleste eksperter på forhånd holdt motstander Mortal Comeback som et av de sterkeste lagene i avdelingen…

Kampbart stablet en solid nimannstropp på beina til tross for flere forfall. Prominente spillere som Hans og Anders var ute med skader, men heldgvis hadde vi sikret oss en solid keepervikar for en bortreist Tor i Vidar. Det var også tvil om Rasmus sine ribbein var klare til å tåle litt juling, men heldigvis viste denne frykten seg å være ubegrunnet. Det var imidlertid grunn til å frykte Mortal Comebacks midtspiss, som var bygd som en granittblokk og var minst like hard å løpe inn i. I motsetning til de fleste granittblokker hadde han også armer, som han i høyeste grade benyttet for å holde våre spillere på avstand. Dermed var det svært vanskelig å hindre ham i å vende opp og komme til avslutninger, men Vidar var meget godt med på disse og presterte flere akrobatiske redninger. Kampbart kom oftere til avslutninger i motsatt ende, men også motstanderkeeperen var meget sikker i klypa. I stedet for å slenge seg valgte han heller å fortuse hvor ballen ville havne og stille seg der på forhånd. Dette fungerte særdeles godt, og han hadde dessuten sugekoppgrep og kunne enkelt plukke opp og holde ballen med én hånd. Ute på banen var laget også godt besatt med flere tidligere lagkamerater av Håkon fra Malvik. Vi innså at vi ikke ville noen mål gratis i dag, dermed måtte det jobbes desto hardere! Håkon gikk som vanlig foran med et godt eksempel på den fronten, og fikk betalt da han ruset opp i press og blokkerte en klarering fra en forsvarsspiller rett i mål. Målet kom fem minutter før pause etter et visst Kampbarttrykk der det ble mye nesten på den siste tredelen av banen. Lagene tok pause på 0-1 etter en halvtimes dugelig arbeidsøkt av samtlige.

I andre omgang satte Mortal Comeback et høyere press der de ønsket å hindre oss i å spille oss ut bakfra. Vi fikk mindre tid med ballen, og det ble flere dueller der motstanderen fikk utnytte sitt overtak i muskelmasse. Likevel sto bartene godt imot og slapp ikke til mange sjanser. Selv om kraftspissen var flink til å holde på ballen fylte de ikke alltid opp med løp rundt ham, og angrepene rant ofte ut i sanden. Det måtte en dødball til for å få hull på bartebyllen. Et frispark fra ti meter ble banket inn i motsatt hjørne utagbart for Vidar. Kampbart maktet å heve spillet sitt igjen og nå kom vårt fysiske fortrinn, kondisjonen, til sin rett. Det hardt tilkjempede ledermålet kom også som følge av en sterk førsteforsvarerjobb. Denne gangen var det Håvard som sto opp, vant ballen på sjumetersstreken og plutselig befant seg alene med keeper. Der andre ville brent av hadde han is nok i buken til å trille ballen på tvers til Åsmund som bare kunne spasere den i mål. Fjorårets toppscorer hadde løpt som et pisket skinn gjennom hele kampen uten å komme til de største sjansene, men fikk lønn for strevet til slutt. Mortal Comeback prøvde å leve opp til navnet sitt mot slutten, men våre helter forsvarte seg med bravur og var nær ved å punktere kampen da flere kontringssjanser bød seg. Spenningen holdt seg helt til siste fløytestøt, men litt av intensiteten gikk ut av kampen da en av motstanderne røk akillesen og måtte hjelpes av banen. Lyden av en akilles som ryker må være noe av det verste man kan høre på en fotballbane, men spilleren var i det minste ved godt mot. Kampbart holdt også moralen oppe og dro seieren fortjent i land. Trepoengere man har måttet slite for smaker ofte best, og denne var intet unntak!

For å oppsummere kan vi vel si at Kampbart seiret fordi vi hadde et jevnere mannskap uten svake ledd. Det er som kjent ingen lag som er sterkere enn sine svakeste ledd! Dessuten hadde vi litt mer å gi mot slutten, gjennomtrente som vi er. Med flere fellestreninger nå som våren har kommet vil nok også fotballformen bli gradvis bedre. Vi var også flinke til å tilpasse mot motstander, og her vil jeg trekke fram midtstopper Rasmus som eksempel. Han fant tidlig ut at det var liten vits å gå i ryggen og dermed bli utsatt for primalkreftene til spissen deres. Da var det like greit å ta ut et par meter dybde og unngå å bli vendt bort. Seriepremieren er som regel ikke den kampen der spillet sitter 100%, men det var absolutt mye positivt å ta med seg. Jeg tror fortsatt at vi slo et av de bedre lagene i avdelingen, og har dermed stor tro på nok en fremgangsrik sesong!