Kampbart tok cowboy-skalp – red inn i solnedgangen

Etter en solid gjennomført serieåpning var Kampbart stinne av selvtillit foran kamp nummer to. Med en sterk timannstropp bestående av veltrente karer hadde vi igjen planer om å male motstanderen i senk gjennom 60 minutter. På motsatt banehalvdel sto imidlertid en gjeng barske cowboyer som også hadde åpnet sesongen med en trepoenger, og som neppe ville gi oss noe gratis…

Også denne gangen hadde vi sikret oss en solid sisteskanse, noe som ofte er forskjellen på seier og tap på dette nivået. Øystein Lien Solberg, som hadde med seg en smultring i bagasjen fra Vestbyens serieåpning, tok med den størte selvfølgelighet plass mellom stengene. I tillegg var urbart Markus tilbake i aksjon, og Håkon «Don Master» Hyldmo trosset dårlig kondis og satset på et legendarisk comeback. Alt lå til rette for en severdig forestilling, men starten var litt avventende fra begge lag. Kampbart hadde ballen mye, men oppnådde ikke den flyten i angrepsspillet vi har i våre beste stunder. Solsiden virket fornøyde med å ligge lavt i banen og kontrollere, og lot bartene holde på med sitt. Noen halvfarligheter klarte vi å skape, og det viste seg at deres keeper ikke var fullt så trygg som vår. Avslutningene ble dog ikke presise nok, et kjent barteproblem siden tidenes morgen. Når man ikke treffer fra langt hold kan man alltids gå nærmere målet. Slik var tankegangen til Åsmund foran 1-0, der han lurte seg inn på nærmeste stolpe på innlegg fra Markus og tuppet ballen i nota fra kloss hold. Markus herjet i kjent stil ute på høyresiden og vartet opp med sine klassiske rykk og tunneler. Han tok også en for laget da han pådro seg gult kort etter en felling bakfra på overgang. Mannen som fikk Kampbarts første kort for drøyt elleve år siden står dermed også bokført med det foreløpig siste! Utover omgangen skrudde Kampbart opp presisjonen og pasningene fant stadige oftere en vennligsinnet fot. 2-0 kom etter strøkent spill der Åsmund snappet opp ballen feilvendt i feltet, og la igjen til Øystein som kom opp fra backen og hadde løpt seg helt fri. I stedet for å skyte dyttet han videre til Vemund som også befant seg mutters alene foran kassa. Han hadde få problemer med å putte på bak en utspilt keeper. Kort tid før pause satt også den tredje ballen i nota. Igjen kom Åsmund fri i feltet, men spilte til en umarkert Vemund på bakerste stolpe framfor å skyte selv. Han fikk ikke skikkelig klem på avslutningen, som også gikk via en motspiller, men Gøran dukket opp på streken og knotet ballen i mål via stanga. Dermed virket ledelsen trygg da lagene tok pause, etter en komfortabel omgang der vi sjelden hadde vært under skikkelig press.

Andre omgang startet i likhet med første ganske bedagelig. Kampbart trillet mye ball i bakre rekker uten alt for mye framdrift, mens motstanderen var noe avventende i presset. Spillerne så ut til å være komfortable i vårsola som etter hvert tittet fram. Det var aldri fare på ferde før en situasjon oppstod ut av ingenting. En lang og høy klarering så ut til å ha retning ut av banen, men skrudde inn igjen og ble snappet opp av en våken motspiller. Kampbarts forsvar oppfattet ikke dette tidsnok, og befant seg plutselig i undertall. Dette førte til at Solsiden enkelt kunne putte ved den ledige mannen på bakerste stolpe. Dette målet skapte nytt liv i kampen, og et nytt unødvendig mål førte til ytterligere neglebiting for hjemmefansen (boomblasteren og flagget). En corner som ble slått mot første stolpe tok borti flere spillere før den tilslutt endte i nettet. Dette til tross for iherdig innsats av Rasmus på streken for å holde ballen ute. Disse hendelsene førte heldigvis ikke til noe stormløp mot bartemålet. De rød-svarte eide fortsatt ballen og hadde hakket mer krefter igjen enn sine motstandere. Vi fortsatte i samme stil med pent og pyntelig spill som resulterte i relativt ufarlige skudd fra distanse. Dette ønsket Don H å gjøre noe med da Kampbart fikk frispark rett utenfor straffefeltet. Selvsikkert skred han fram for å ta det, til tross for et par forsøk tidligere i kampen som hadde endt med skivebom. Dette forsøket var imidlertid av godt, gammelt merke, men dessverre sto kryssfestet i veien. Heldigvis hadde navnebror Lundberg rutinert trukket inn på streken, og fikk returen midt i planeten. Han fortsetter dermed trenden med å score unike mål, etter å ha scoret på en blokkering i forrige serierunde! Dette målet ble en moralknekker for Cowboys, som ikke klarte å sette inn sluttspurten de var avhengige av. De kom til et par farligheter, men Øystein fikk vist seg frem med et par fine benparader. Oppgjøret ebbet ut med 4-2, og nok en hardt tilkjempet seier var et faktum.

Det var mye positivt å ta med seg også denne gangen. Først og fremst var innsatsen igjen førsteklasses, og gode returløp førte til at vi nesten aldri befant oss i undertall bak. Vi klarer oss imponerende godt i duellspillet med motstandere som ofte ligger et par vektklasser over, noe som er godt å se. En annen ting jeg vil dra fram er trenden med å alltid se etter bedre plassert medspiller framfor å brenne til. Som back med beskjeden måfrekvens vet undertegnede hvor lett det er å bli het i toppen når man endelig befinner seg i en scoringsposisjon! På dette laget lever alle etter fotballguruen Ivar Hoffs motto: «det beste man kan gi en god venn er en god pasning». Noe annet som kanskje bidrar til suksessen er vår evne til å skape en fin ramme rundt kampene. Det er vanskelig å ikke kjenne blodet bruse når Kampbart Nation ljomer fra høytalerne like før start, og alle vet at Barberget er med oss i ånden selv om de ikke er fysisk tilstede. Når det er sagt virker det som om årets avdeling inneholder mange sterke, jevne lag. Hvis vi fortsetter i samme stil, og samtidig forbedrer de små detaljene litt etter litt på trening tror jeg likevel vi kan være med hele veien inn. Kampbart har blitt et vanskelig lag å score på – og det er en trend man kan like…