Nært men akk så fjernt for skadeskutte barter

Etter å ha meldt walkover for første gang i historien var Kampbart mer enn klare for et comeback mot NTNU Guarana.
Laget klarte å stable ti mann beina, selv om helsetilstanden til flere av disse var et spørsmålstegn.
Uansett ville det bli tøft mot et lag som befant seg godt oppe på øvre halvdel av tabellen…

Ingen av lagene virket helt ‘på’ fra start. Etter en noe rotete åpning uten mye etablert spill var det NTNU som fikk det første målet da spissen deres fikk pirket inn en retur. De viste seg å være atskillig mindre eksotiske enn navnet Guarana kunne tyde på, med et mannskap bestående av ariske studenter i sin beste alder. Kort tid etter ble det klart at Tor måtte kaste inn håndkleet, han hadde slitt med svimmelhet og vondt i hodet, og det ble verre ute på banen. Dette førte dessverre også til at han feilberegnet en høy ball som ga motstander 2-0. En uforberedt Øystein måtte trekke på seg keeperhanskene, og NTNU utnyttet dette ved å storme i angrep og sette to kjappe. Det første var et ikke spesielt hardt langskudd nede i hjørnet som en Øystein i keepermodus nok hadde tatt. Det føltes surrealistisk for bartene å ligge under 0-4 uten å ha blitt utspilt på noen slags måte, men laget våknet de siste ti minuttene av omgangen. Jimme viste veien med et flott soloraid langs venstresiden og en kald avslutning i lengste, og Espen fulgte opp ved å sette fart fra stopperplass og fyre av et langskudd som muligens tok borti Åsmund og satte keeper ut av spill. Da Kampbart virkelig hadde fått vann på mølla kom det i stedet et mål andre veien, da et håpefullt skudd fikk en retningsforandring og akkurat snek seg inn nede i hjørnet. Bartene lot seg ikke vippe av pinnen og rullet opp omgangens flotteste angrep som Åsmund fikk æren av å avslutte etter pasning fra Jimme. To mål bak til pause føltes ikke håpløst med tanke på måten laget hadde spilt seg opp på etter en tøff start på kampen.

Andre omgang startet med et mer defensivt NTNU Guarana, og et Kampbart som sto opp og gjenvant ballen høyt gang etter gang. Spillet foregikk stort sett på motstanders banehalvdel selv om de tidvis var giftige på kontringer. Nok en gang var det dagens ivers, Jimme, som tok ansvar da han kom seg løs på venstresiden og banket inn nok en redusering. En strek i regningen for bartene var at også Gøran hadde måttet forlate kampen med smerter i ryggen. Han landet forkjært etter en duell og ble liggende urovekkende lenge på bakken. Dermed hadde vi kun én innbytter disponibel med et kampforløp som krevde maks innsats da laget la over til en mer aggressiv mann mot mann-stil i forsvar. Til tross for godt press var det NTNU som fikk det neste målet da spissen deres fant en luke, kom alene med keeper, og avsluttet kontant stang inn. Øystein hadde kommet seg etter den psykiske knekken ved å slippe inn de to første avslutningene på mål og hadde flere kvalifiserte redninger i andreomgang, men det var fortsatt i motsatt ende det meste foregikk. Kampbart rullet opp det ene angrepet etter det andre og kom til mange avslutninger, men den gode, gamle inneffektiviteten gjorde seg gjeldende nok en gang. Til slutt var det Håvard som fikk trykket inn et skudd via keeper etter en fin forsering av Espen på høyresiden, men fortsatt trengte vi ett til! NTNU hadde lagt seg så langt bakpå de kunne uten å bokstavelig talt være bak mål, og etter intense sluttminutter klarte de å ri stormen av.

Kampbart måtte skuffet konstatere null poeng etter en solid gjennomført kamp spillemessig. Dette har vært tilfelle ved litt for mange anledninger denne sesongen, der en blanding av udyktighet foran mål og marginer som har gått mot oss har etterlatt skuffede barter med en følelse av to eller tre tapte poeng ved oppgjørets slutt. Slik er realiteten i førstedivisjon, de beste av de beste har gjerne marginene med seg og besitter det lille ekstra som vipper kamper i deres favør. Kampbart har slettes ikke gjort seg bort i dette selskapet til tross for dystre spådommer fra flere eksperter før sesongstart. Med to på papiret vriene kamper igjen har laget alt å vinne og ingenting å bevise. Uansett hvordan det ender har vi feid all tvil om at vi hører hjemme på dette nivået til side!