Ti trette menns kamp mot overmakten

Sjelden har vel uttrykket «oss mot resten av verden» vært mer dekkende enn i dette tilfellet. Verdenslaget skulle vise Kampbart hvor lista virkelig ligger for å nå de svimlende høyder som er toppen av bedriftsfotballen. Det er neppe noen stor spoiler å si at det gikk som det måtte gå, og at bartene om ikke annet fikk en fin treningsøkt ut av årets mest forventede tap…

Frosten hadde kommet til Eberg og bar bud om at sesongen var ved veis ende. Uten at jeg kan si dette sikkert tror jeg det er første gang vi har spilt seriekamp i minusgrader! Kampbart hadde etter diverse skade- og sykdomsforfall fått lurt to gjestespillere til å stille opp til kamp; Frode og Kjartan. Sistnevnte fikk den utakknemlige oppgaven med å vokte buret, og gjorde dette med bravur.
Resten av gjengen gjorde også sitt for å holde tritt med verdensstjernene, og de første ti minuttene holdt vi faktisk stand. Likevel satt de fleste med følelsen av at dette ikke kunne vare, og ganske riktig begynte målene å renne inn da Verdenslaget trykket gassen i bånn. De oppviste en fantastisk avslutningsteknikk, og brassesparket som ga 4-0 er noe av det mest naturstridige jeg har sett på en bedriftsfotballbane. Keeper Kjartan måtte ta telling etter å ha foretatt en refleksredning med ansiktet, og Rasmus voktet målet med hell noen minutter mens han fikk summet seg på sidelinjen. Kampbart spilte seg til en håndfull gode sjanser i løpet av omgangen, anført av en jagende Håkon L på topp. Dessverre fant ingen av dem veien til nettmaskene, og det ble tidlig klart at det måtte noe spektakulært til for å overliste motstanders keeper.

Lagene gikk raskt løs på andreomgang etter en kjapp vanning, og de fleste så allerede frem til en varm dusj, peiskos og raggsokker. Verdenslaget hadde en imponerende mentalitet og holdt det gående med utrettelige løp til tross for den solide ledelsen de hadde opparbeidet seg. I følge rapportene har dette vært den største forskjellen på dem og TF Legends, som ofte har slakket av utover i kampene og latt stjernespillerne leke seg. Kampbart kjempet videre mot overmakten, og fikk til slutt lønn for strevet. Håvard fant Håkon H med en stikker i bakrom, og sistnevnte skaffet seg rom med en lekker skuddfinte og satte ballen kontant i nærmeste hjørne. Den ene av to målsetninger var dermed oppnådd; nemlig å faktisk tegne seg i målprotokollen. Punkt nummer to var å unngå tosifret antall baklengs, og lenge så det lyst ut også med tanke på dette. Dessverre kom det to kjappe i sekken helt på slutten etter en periode uten scoringer, dermed måtte vi innse at tavla viste 1-11, og Kampbarts største tap noensinne var et faktum. Ikke helt uforventet, og det var ingen som hang nevneverdig med hodet av den grunn. Minst én spiller hos motstander har spilt i tippeligaen, og da er det nesten like oppsiktsvekkende at vår egen Don H får nettkjenning som at en baker fra San Marino scorer mot Høgmos tafatte disipler. Sintefs seier senere på kvelden førte bartene akkurat under streken som fjerde siste lag, og med forbehold om dopingavsløringer eller lag som trekker seg frivillig må vi dermed, for første gang i historien, belage oss på nedrykk.

Kampbart har absolutt ikke vært noen kasteball selv på dette nivået. At enkelte lag velger å bruke bedriftsserien som sin personlige lekegrind i stedet for å spille seniorfotball er det lite å gjøre med. Vi har tross alt spilt jevnt med samtlige andre lag (joda, TF Legends kunne blitt tøffe hvis vi ikke hadde måttet melde walkover!). Det ble litt for mange unødvendige poengtap tidlig på året slik at vi satte oss selv i en vrien posisjon foran de vanskeligste kampene mot slutten. Jeg føler likevel ikke at Eksperiment Førstedivisjon har vært noen fiasko. Vi har vært der, og det kan ingen ta fra oss. Kanskje vender vi tilbake raskere enn noen aner?