Seieren glapp i intens toppkamp

Foran sesongfinalen kunne Kampbart allerede ha klappet seg selv på skulderen og sagt seg fornøyd med året 2017. Laget har prestert jevnt godt og sanket poeng i fleng mot sterke motstandere, og dermed feid all tvil til side om at vi hører hjemme på det ypperste nivået. Bartene er dog ikke kjent for å hvile på laurbærene. Til det har vi alt for mange vinnerskaller med et glødende konkurranseinstinkt i rekkene. Oppgjøret skulle dessuten gå mot FCB, på papiret det tredje beste laget i avdelingen, og en ny potensiell storskalp hvis alt skulle gå veien…

Kampbart måtte tåle et sent forfall fra Espen, noe som førte til at Rune ble hentet rett ut fra styrkerommet der han stort sett trener døgnet rundt. Lagmoralen økte ytterligere da midtbanemaestro Toro meldte seg til tjeneste. Hos mostander var det noe tynnere i rekkene, faktisk måtte de starte uten innbyttere. Forklaringen må være at mange har reist sørover for å kjempe for Katalonsk selvstendighet. Man kan saktens forstå at dette prioiteres foran bedriftsfotball! Det gikk et stønn gjennom publikum da FCBs asiatiske stjernespiller entret manesjen ti minutter ut i kampen. Av erfaring vet vi at denne karen er smidig som en edderkoppape og har lavere tyngdepunkt enn Mariannegropen. Dette skjedde etter en løfterik start fra mennene i rødt og svart. Spillet virker alltid å flyte bedre når det er flomlys og kald høstluft, og slik var det også denne gangen. Bartene var presise og bestemte fra start og tok kommandoen tidlig. Mot en ballsikker og godt organisert motstander var det ikke lett å skape sjanser, men stadig gode løp rundt ballfører åpnet etter hvert rom. Den første store sjansen tilfalt Rune, som ble lekkert frispilt av Åsmund, tok med seg ballen i steget og befant seg mutters alene i målgården. Dessverre lå keeper rutinert nede og ventet på skuddet. En liten lobb der, så kunne man fort snakket om årets mål. Gjennombruddet kom da Toro avanserte fra midtbanen, spilte vegg med Kim, og plutselig hadde fri bane mot mål. Alene med keeper avsluttet han elegant med en Cruyff-flikk som få gjør etter ham på dette nivået. Keeper sto som fjetret og kunne intet gjøre, og Barteberget var i ekstase (de var ikke tilstede på Eberg, men jeg har dette fra sikre kilder). Utover omgangen begynte Barcelona å bli varme i trøya, og stjernespilleren deres ble stadig hvassere. Selv om vi lå godt defensivt var de såpass gode til å skyte fra distanse at det tidvis ble farlig. Øystein var heldigvis på pletten og presterte flere gode redninger, og dermed holdt bartene stand til pause.

Dette føltes definitivt som en toppkamp, med to godt organiserte lag som i stor grad kansellerte hverandre til tross for all den offensive slagkraften som befant seg ute på banen. I andre omgang fikk Kampbart mer kontroll igjen og utnyttet de få kontringsmulighetene som oppstod godt. Håkon kriget godt på topp og skapte farlige brudd, og også i bakre rekker var vi flinke til å bryte foran og skape ubalanse hos motstander. Den største sjansen til å punktere kampen var det Åsmund som fikk, men dessverre skled ballen av foten da han skulle sette bredsiden til. Det viktige andremålet lot vente på seg, men klokka tikket sakte men sikkert mot timen og dermed den minst målrike kampen i bartehistorien. Fem minutter før slutt glapp dessverre smultringen. Etter tumulter i feltet fikk en FCB-spiller fyrt av et skudd som passerte en skokk med spillere inkludert Hans som sto på streken og nesten klarte å styre ballen over. Kampbart presset på de siste minuttene, men FCB aktet ikke å slippe inn flere mål i dag. Oppgjøret ebbet ut med 1-1, isolert sett et meget sterkt resultat mot dette laget – men noe surt kampforløpet tatt i betraktning. Uansett kan man ikke være misfornøyd etter nok en solid gjennomføring der innsatsen var prisverdig fra samtlige involverte.

Hvordan skal man så oppsummere sesongen 2017? I korte trekk må man kunne si godkjent ++. Få hadde trodd at laget skulle havne på øvre halvdel, men bartene har tatt nye steg etter en ‘innkjøringssesong’ i førstedivisjon i 2016, og tatt nivået med bravur. En solid spillertropp og rettferdig fordeling av spilletid har sørget for at vi alltid har stilt mannsterke til kamp. I tillegg virker det som om alle følger et tøft egentreningsprogram slavisk. Eirik har alltid vært målestokken når det gjelder å behandle troppen sin som et tempel, men resten av gjengen er neimen ikke langt bak i løypa! Dette tillater et frenetisk tempo på Tirsdagscagen (og sikkert andre fellestreninger folk er med på), som igjen fører til at laget holder intensiteten oppe gjennom 60 minutter og står distansen hver gang vi stiller til kamp. Hvorfor orker man så å legge all denne innsatsen for dagen? Grunnen til dette tror jeg er enkel: det er rett og slett gøy å spille fotball for Kampbart. Dette håper jeg vi kan fortsette med i overskuelig fremtid. Selv om nesten alle nå har forlatt de glade 20-årene og gått løs på de tilsvarende glade(?) 30-årene er det ingen grunn til å legge inn årene. Dette laget modnes som en god vin, og det er ingen tvil om når Kampbart «konfirmeres» neste år er fremtiden lys og alle veier ligger åpne…