Kampbart fant fjorårsformen med kruttsterk seier

Kampbart hadde hatt to lange uker på seg til å fordøye den skuffende serieåpningen, og det var en meget spillesugen gjeng som troppet opp på Eberg denne fine vårkvelden. Laget var forberedt på en real test mot Legia Lademoen, som av eksperter er spådd å kjempe i toppsjiktet. Det som talte til bartenes fordel var at spillertroppen denne gangen var frisk og skadefri, og klare til å løpe som om de hadde fanden i hælene…

Legia Lademoen viste seg som forventet å være et velspillende lag med et solid teknisk ferdighetsnivå, ikke ulikt våre helter. De oransje draktene deres gjorde det noe utfordrende å se forskjell på lagene, og med en godt voksen dommer som myste mot den lave sola skulle det bli spennende å se hvilke utslag dette ville gi. Ingen, skulle det vise seg! Dommeren oste av rutine og begrenset pipeblåsingen til et minimum. Dermed fikk lagene utfolde seg i en kamp som fløt godt, og leverte en forestilling som var så severdig at publikum angret bittert på at de ikke hadde møtt opp!
De første minuttene var riktig nok noe avventende. Lagene tok og følte litt på hverandre (på en respektfull og sømmelig måte), før bartemaskineriet for alvor begynte å male. En meget motivert Kim var tilbake i troppen etter å ha stått over serieåpningen med skade. Det var han som fikk hull på byllen da han spilte vegg med Anders og kjælte ballen inn ved lengste stolpe med en fjærlett utsidetouch. Kort tid etter var han på farten igjen med en markkryper med keeper ikke maktet å holde. En tålmodig Rasmus ventet på at han skulle glippe ballen og pirket den deretter behersket over streken. I det hele tatt ble vi vitne til et våryrt bartelag som ville vise seg fram. Med flere av de faste spillerne tilbake og et par utetreninger på samvittigheten lignet laget atskillig mer på det mannskapet som imponerte de fleste i fjor. Selv om Legia hadde noen gode tilløp med tekniske kombinasjoner langs bakken følte man fortsatt at Kampbart hadde kontroll. Derfor var det slettes ikke ufortjent at lagene gikk til pause på 0-2.

Med liten grunn til å endre noe gikk Kampbart løs på andreomgang stinne av selvtillit. Noe som fungerte ekstremt godt i denne kampen var å spille opp på feilvendt spiss som la igjen til midtbanespiller på løp. Med en keeper med så strøkent tilslag som Øystein var det det en smal sak å få ballen opp dit. Og om det så var Espen, Håkon eller Åsmund som spilte der oppe virket de å ha et kraftfelt rundt skinkene som motstanderne ikke klarte å penetrere (heh!). Dermed fikk de ta ned ballen i ro og mak og foreta seg noe fornuftig med den. Det var nettopp en slik situasjon som ga 0-3, da Åsmund flikket perfekt igjennom til Kim som kom på løp fra dypet. Han trengte bare to berøringer for å styre ballen ned i lengste, og Kampbart så ut til å ha poengene i lomma. Eller hadde de det? Vi har jo flere ganger erfart at ørti-null er en meget farlig ledelse i bedriftsfotball…

Legia kom på scoringslisten etter flipperspill på en dødballsituasjon, og deretter reduserte de igjen da deres småvokste driblefant dro seg fri ute på siden og prikket ballen i lengste. Da våknet heldigvis bartene igjen og primalkreftene som har avgjort så mange kamper på slutten til vår fordel kom til syne igjen. En meget godt utført kontring førte til 2-4: Kim førte opp i midten, mens Rune kom på en monsteroverlapp på høyresiden. Dette åpnet rom for Håkon til venstre, som fikk ballen og kunne avslutte sikkert alene med keeper. Denne scoringen gjorde sitt til å ta piffen fra et allerede slitent Lademoen. De gjorde flere pasningsfeil, som igjen førte til flere overganger for de rød-svarte. Espen ble nestemann på scoringslisten da han ble frispilt av hovmester Kim og dundret ballen via tverrligger og inn. Han ble også tomålsscorer helt på slutten, da en i overkant gavmild keeper forærte ham ballen inne i straffefeltet. Det ble det siste av betydning som skjedde, og kampen ebbet ut med det noe flatterende sluttresultatet 2-6. Vi må ikke glemme at det lenge var en jevn kamp, men Kampbart profiterte nok på noe bedre grunnform da motstanderne begynte å gå tomme for krefter. Det var godt å få bekreftet at toppnivået fra fjoråret er intakt, og at relasjonene og spillemønsteret ikke er visket ut i løpet av vinteren. Her bør Barteberget kjenne sin besøkelsestid, for det kommer til å bli mye moro på Eberg også i 2018…