Forutsigbart tap mot seriemestrene

Så var dagen kommet; det var klart for kampen ingen egentlig trodde at det var mulig å vinne. Verdenslaget har i mange år sammen med TF Legends benyttet bedriftsserien som sin personlige lekegrind, og med sistnevntes fall troner de nå alene på toppen. Følgelig sto de med kun seire i årets sesong, ligatroféet allerede pent plassert på peishylla og kun æren å spille for. Dessverre for oss og alle andre i divisjonen besitter dette laget mer ære enn en trupp med japanske samuraier. De har ikke for vane å hvile på laurbærene samme hva tabellen og resultattavla måtte vise. Dermed var det opp til Kampbart å holde stand så lenge som mulig. Hvordan ville det gå for et småskadet mannskap?

Til å begynne med ganske bra, skulle det vise seg. I drøye tjue minutter holdt bartene brukbart tritt med sine mer meritterte motstandere. Kleins hadde ballen mest, men klarte ikke skape mange åpninger mot et resolutt barteforsvar. Dessverre blir man maksimalt straffet for sine feil når man møter så gode spillere. Til slutt glapp det for bartene, og Verdenslaget kvitterte med to kjappe mål. Kampbart fikk imidlertid betalt for en arbeidsom og god omgang med en redusering like før pause. Kim kom seg fri på venstre og fant en vidåpen Åsmund på bakerste stolpe. Åsmund foretrekker som kjent å score på de vanskelige sjansene og brenne de enkle, men han innså at laget trengte en vitamininnsprøytning og trillet kula rolig over streken. Dermed så det slettes ikke håpløst ut ved halvtid, men for et Kampbart som mot vanlige lag gjerne har mye ball tæret det på kreftene å jage konstant mot en irriterende ballsikker motstander…

Andre omgang begynte brukbart, men utviklet seg etter hvert til et aldri så lite mareritt. Aggressive motstandere presset fram feil man vanligvis ikke ser fra bartene, og med dødelig presisjon satte de fire baller i nota i løpet av en timinuttersperiode midt i omgangen. Dette drepte selvfølgelig det som måtte finnes av spenning i oppgjøret, men det må nevnes at Kampbart jevnt og trutt hadde skapt sjanser og absolutt burde ha tegnet seg i målprotokollen flere ganger. Ved fem anledninger var vi alene med keeper, men denne bevegde seg lynhurtig sidelengs som en kongekrabbe langs streken og stengte nedre halvdel av buret. I etterpåklokskapens navn burde vi kanskje skutt høyt? Uansett ebbet kampen ut med 1-6, en tapsmargin som føltes litt for stor ut ifra prestasjonen, som tross alt sto til godkjent.

Poeng var det nok kun Bartebergets aller mest fanatiske og tungt medisinerte medlemmer som hadde budsjettert med i denne kampen. Per i dag er ikke forutsetningene til stede for å slå et lag som Verdenslaget Kleins. De evner på mystisk vis å motivere spillere som er så gode at de vanligvis ville spilt på halv maskin på dette nivået. En påspandert heisatur til hovedstaden hvis de vinner serien bidrar nok til dette! Vår sportslige ledelse må sette seg ned og pønske ut hvordan man skal lokke landslagsspillere i futsal til å spille for Kampbart. Vi kan skilte med frisk luft, grønt (kunst)gress, godt humør og kanskje karsk på drikkeflaska hvis det er en avgjørende faktor. Det vi ikke har er penger, noe det finnes mer enn nok av i Kleins-konsernet. Inntil man får en regelendring på hvem som kan delta i bedriftsserien må vi nok innse at det siste steget mot toppen blir vanskelig å ta. Enn så lenge blir det dermed om ikke kattens lek med musen, i hvert fall kattens lek med en katt som er atskillig mindre…