Full målfest da medaljen glapp for Kampbart

Etter nok en solid sesong på det øverste nivået hadde Kampbart en unik mulighet å sikre seg edelt metall. Bak suverene Verdenslaget og overraskelsen Legia Lademoen utspilte det seg et realt rotterace om tredjeplassen, der Kampbart hadde alt i sine hender foran siste kamp. Imidlertid ville vi ikke ha de trygge hendene til keeper Øystein i dette avgjørende oppgjøret. Det var et skudd for baugen at han måtte trekke seg på kampdag, og laget maktet ikke hente inn en reservekeeper på kort varsel. Dermed tilfalt oppdraget de minst ballredde utespillerne…

Første omgang startet med Kim mellom stengene, og et publikum som dessverre ikke hatt møtt opp for å støtte sine helter. De kan delvis unnskyldes da temperaturene hadde falt med 15 grader fra uka før, og forholdene bar bud om at sesongen var ved veis ende. Kampbart hadde tydeligvis varmet opp bedre enn sine motstandere og leverte en sjokkstart som fikk undertegnede til å dra fram kuleramma for å holde orden i målprotokollen. Espen prikket først inn et skudd via tverrligger, før han kunne bredside inn 2-0 etter å ha blitt frispilt av Håkon. Deretter var det Håkons tur. På sedvanlig vis jobbet han hardt på egne returer, og maktet å sette ballen i nota på tredje forsøk! Denne starten var utvilsomt for god til å være sann. Vi visste av erfaring at Barcelona har farlige teknikere som kan snu en kamp raskere enn politikere snur i viktige saker. De skred til verket da de hadde spilt seg varme, og klarte å putte tre mål i relativt rask rekkefølge mot slutten av omgangen. Kampbart virket uvanlig usikre bakover, selv om Kim slettes ikke gjorde seg bort mellom stengene og leverte et par fine benparader. Like fullt sto det 3-3 til pause, og FCB tok med seg masse selvtillit inn i garderoben. (Ikke at vi har tilgang på garderobe, de er selvfølgelig stengt for bedriftsspillere – på hovedarenaen for bedriftsfotball. Må jo bare elske den logikken! Gi oss et toalett i det minste, er lei av å mige i brennesler!)

Stammen i bartelaget begynner å bli gamle, og nattesynet er ikke det det en gang var. Med motstandere i svarte drakter, noen med røde detaljer, ble det vanskelig å se forskjell, eller rett og slett vanskelig å se dem overhodet der de lusket bak våre forsvarsspillere. Som hjemmelag var det strengt tatt FCB som skulle ikle seg vester ved behov, men de nektet plent. Dermed stilte Kampbart i gult til andreomgangen, og kunne i hvert fall ikke skylde på synet lenger. Rasmus tok plass mellom stengene, og også han fikk kjørt seg hardt. Ranheimspillere er naturlig nok i vinden for tiden, og også FCB kunne skilte med en i sine rekker. I tillegg hadde de sin småvokste, asiatiske driblefant som laget mye trøbbel for bartene. FCB gikk for første gang opp i ledelsen, men Espen hadde svar på tiltale og utlignet kjapt. Kampen bølget frem og tilbake og bar preg av at mye sto på spill. Nok en gang tok FCB ledelsen, og igjen var det Espen som tok ansvar og brakte Kampbart ajour. Kampen så ut til å få sin avgjørelse ti minutter før slutt da Barcelona puttet to kjappe. Det var tydelig at man savnet praten til Øystein, som er flink til å gi forsvaret tydelige beskjeder. Den lille nølingen som oppstod ble unyttet til fulle av mostander, noe man må regne med mot topplag på dette nivået. Kampbart hadde en sluttspurt i seg, og reduserte til 6-7 da Kim danset seg gjennom på gjenkjennelig vis. I sluttminuttene haglet det med avslutninger mot Barcelona-målet, men irriterende mange av dem var ikke presise nok og havnet oppe i skogbrynet. Dermed måtte vi konstatere et bittert tap, og høyst sannsynlig ingen medaljeplass i år heller.

Å tape mot dette laget er slettes ikke noe å skamme seg over, de var kvalitetsmessig mer eller mindre jevngode med oss. Måten tapet skjedde på er noe tyngre å svelge. Vi burde faktisk scoret enda flere mål i åpningsfasen før motstander var påskrudd, og langt på vei avgjort det hele. Jeg er ganske sikker på at vi med vår faste keeper mellom stengene ville holdt unna, med all honnør til de to som steppet inn. Fravær må man regne med, og jeg synes vi stort sett har vært flinke til å mobilisere gode kamptropper i år. Når man setter prestasjonen i perspektiv er det å endre på øvre halvdel i førstedivisjon meget respektabelt! Likevel våknet man dagen etter til avisoverskrifter om at Kampbart hadde stagnert og at det herfra kun ville gå nedover. Argumentene var at hele troppen nå har bikket tretti (noen med god margin!), og at sulten ikke var der lenger. Dette må vi bruke som motivasjon! Jeg tror ikke dette laget er ferdig, og regner med vi lar beina tale for seg neste sesong. Min spådom er at vi fortsatt ikke har sett det beste fra Kampbart, og at DU vil angre hvis du ikke er der når det inntreffer!