Helsprekk for hanglende Kampbart

Det er opplest og vedtatt at Kampbart én gang per sesong gjennomfører en skikkelig «hjernefjertkamp». En slik hendelse gjenkjennes ved at Murphys lov slår inn med full kraft og at høyere makter tilsynelatende har krysset av for seier til motstander på Langoddsen. Velkommen til historien om denne kampen anno 2019, det er like greit å få den unnagjort først som sist!

Det startet urovekkende med sykdomsforfall fra nøkkelspillere, og andre som tappert meldte seg til tjeneste til tross for redusert helse. Heldigvis fikk man med Thomas og Daniel på kort varsel, slik at troppen talte ni mann. Motstander stilte med seks innbyttere, og jobbet i korte skift. Dette ble meget utslagsgivende i det varme sommerværet der bartene fikk minimalt med hvile. I førsteomgang hang vi godt med, og pauseresultatet 0-3 var flatterende for motstander. Tidlig i kampen overså dommer en klar viljehands av keeper utenfor straffefeltet, som frarøvet Toro åpent mål. Da vi også presterte å treffe begge stengene uten at ballen passerte linja ante folk allerede at dette ikke ville gå veien. Legia Lademoen er et godt lag, som vi beseiret i en av fjorårets beste kamper og spilte uavgjort mot i 2017. Denne gangen så de imidlertid ut som Barcelona i glansdagene, ettersom alt gikk så til de grader på skinner for dem. Jeg velger å gå for et kort referat denne gangen for å kompensere for at kampen i seg selv føltes endeløs. For eget vedkommende følger her seks gode grunner til at dette oppgjøret var en forglemmelig opplevelse:

– Ga bort 0-1 etter mislykket klarering (etter lovende start for vår del).
– Landet forkjært på armen etter å ha blitt skubbet over ende av medspiller (gjør fortsatt vondt).
– Blåste ballen over for åpent mål etter pent oppbygd angrep.
– Pådro seg sitt første gule kort på elleve år (og andre i historien) etter klønete takling på motstanders playmaker.
– Taklet ball over dødlinja som dommer ikke så at var ute. Motstander scoret.
– Ble ufrivillig løpt ned av tyngre motspiller som slet med lav sol i øynene

For å ikke svartmale helt kan det nevnes at Eirik scoret et pent mål, og at vi sikkert fikk litt brunfarge i fjeset av å løpe rundt i sola. Kaloriforbrenningen var nok også relativt høy. Ellers er det bare å trøste seg med Arne Scheies ord om at ingenting blir så fort historie som en fotballkamp. Det hadde ikke gjort noe om den neste ble en helt annen historie, kanskje i sjanger som ikke er fullt så tragikomisk.