Kampbart mot avgrunnen etter slavisk tragedie

Etter en trasig forestilling sist hadde Kampbart en siste sjanse til å kapre noen kjærkomne poeng før sommerferien. FC Polen var motstander, et lag kjent for knallhard disiplin og tidvis sterk språkbruk. Med en tallrik tropp, inkludert støtteapparat, og ikledd landslagsdrakter kommanderte de en viss respekt, men resultatene så langt i sesongen fortalte en historie som var langt mindre skremmende…

Kampbart på sin side hadde også fått trommet sammen en langt større tropp enn sist. At man gikk for så mange spillere skyldtes store spørsmålstegn ved enkeltes form. Håvard og Anders sesongdebuterte, mens Rasmus våget seg utpå etter skade. Kim Daniel skulle få sin første kamp i den rød-svarte drakta etter å ha imponert på cage, og man hadde skaffet en dugelig keepervikar for en fraværende ØLS i Vidar. Til tross for dette virket bartene veldig usikre fra start, og det resulterte i at man forærte ballen til motstander som enkelt kunne score etter 20 sekunder. Trolig det raskeste baklengsmålet i bartehistorien, og slettes ikke den type rekord vi ønsket å sette! Våre menn kom til hektene og spilte seg inn i kampen. Mye ballbesittelse førte også til flere klare sjanser, men nok en gang ble laget rammet av en voldsom ineffektivitet. Slikt blir man som regel straffet for på dette nivået, og mens Kampbart sto høyt og barskt i banen kontret sylskarpe polakker inn 0-2. Da vi møtte dette laget i vårcup i fjor skilte de seg ut som voldsomt aggressive og overtente. Dette er tydeligvis noe de har jobbet hardt med, for denne gangen framsto de som et kompakt og disiplinert lag. Det var ingen antydninger til stygt spill, hvis man da ikke regner med fule bomskudd fra våre menn…

Kort tid før pause satt endelig ballen i nota for bartene, da Åsmund fant Kim som i kjent stil prikket inn en følsom volley borte i hjørnet. Her var mulighetene for tre poeng absolutt tilstede. Selv om FC Polen framsto kompetente var Kampbart et jevnt over sprekere lag med et større teknisk register å spille på. Nøkkelen var å være mer distinkt foran mål og unngå kontringer imot som helt klart var motstanders farligste våpen. Disse målene ble dessverre ikke innfridd i andreomgangen heller. Kampbart beleiret motstandermålet, men maktet ikke å få ballen over streken. Etter en god periode der Polen virket kjørt skjedde dessverre det som ikke skulle skje, da et farlig balltap på midtbanen førte til fri bane for spissen deres som kunne sette inn 1-3 alene med Vidar. En skikkelig moralknekker av en scoring som dessuten ga motstander nye krefter. Kampbart mobiliserte til en ny offensiv, og Kim Daniel fikk nettkjenning i debuten med en kontant markkryper i nærmeste hjørne. Kort tid etter skulle også en velfortjent utligning følge, da Eirik kom rundt på høyresiden og fikk slått inn til Kim som flikket ballen i mål fra kloss hold. Det var da det uforklarlige skjedde, akkurat som om alle fotballferdigheter vi eide ble sugd inn i et svart hull. De siste fem minuttene klarte på en eller annen måte laget som så slitent og slagent ut å fullstendig punktere kampen med fire(!) kjappe mål. Det var med ett vidåpent der bak, og Vidar var ensom og forlatt som en kråkebolle på Dovre. En kjip behandling av keepervikaren, som hadde gjort jobben sin upåklagelig. Sluttresultatet 3-7 var uhyre flatterende, men samtidig symptomatisk for et Kampbart som virkelig har klart å kladde det til for seg selv i 2019…

Kan et mannskap som har framstått så solid over lang tid bli så mye dårligere over natten? Det er fristende å trekke paralleller til Hornelands RBK her, men Kampbart har jo klokelig «stolt på prosessen» til Oppmainn Breillo gjennom alle år. Kan alderen ha kommet snikende og innhentet oss? Tanken meldte seg da Anders plutselig utbrøt til Håvard på sidelinja: «Har du tenkt over at vi er 33 år??». En idrettspsykolog ville nok sagt at problemet satt mellom ørene. Jeg tilhører ikke denne yrkesgruppen, men vil våge å påstå at det var like greit at kampen mot Verdenslaget ble utsatt til over ferien. Jeg tror rett og slett ikke vi har nok mentalt overskudd til å møte dem i skrivende stund. Nå gjelder det å bygge opp dette overskuddslageret i løpet av sommeren. Leke seg litt med ball, kanskje kikke på noen gamle bilder og filmer og mimre om tidligere triumfer. Det handler om å finne tilbake til den beste utgaven av seg selv, og jeg tror fortsatt denne utgaven er mer enn levedyktig i førstedivisjon…