Kjærkommen trepoenger for «mørkets herskere»

Etter en usedvanlig trøblete vårsesong for Kampbart var dagen kommet for å starte snuoperasjonen. Inspirert av Rosenborgs forvandling i løpet av sommeren var det store forhåpninger om at også Breillos treårsprosjekt skulle bære frukter. Gjennomgående høyt nivå på trening i det siste førte også til at flere spillere struttet av både selvtillit og muskler. Motstander Veidekke befant seg like foran oss på tabellen, og med muligheten til å passere dem ble tre poeng desto viktigere…

En solid og kampklar tropp møtte fram, forsterket av Jimme som etter mye smøring lot seg overtale til å bli med av Espen. Motstanderne fra Veidekke var en meget ungdommelig gjeng. Jeg tror ikke det er noen overdrivelse å si at de var ti år yngre enn oss i snitt, noe som er veldig rart å tenke på! Kampbart var en gang kjent som et meget ungt lag, men når de samme spillerne har vært med i 15 år vil lektor Straalberg kunne fortelle deg at gjennomsnittsalderen har økt betraktelig. Under en dramatisk himmel som bar bud om mye vær gikk Veidekke hardt ut. Det var tydelig at mange av spillerne deres hadde spilt «ordentlig» fotball i nær fortid, og det tekniske nivået var høyt. De fikk også det første målet da barteforsvaret sov litt på en retur. Våre helter våknet imidlertid raskt, og forbilledlig fotarbeid fra Toro og Espen førte til at sistnevnte fikk kranglet ballen forbi en sprellende keeper og i nota. Kort tid etter snappet Jimme en klarering, fosset mot mål og plasserte ballen sikkert i hjørnet. En fartsfylt førsteomgang endte med pauseresultat 2-1, men det kunne definitivt vært flere mål begge veier. Bartene var til tider vel beskjedne og så etter den siste pasningen fremfor å gå for distinkte avslutninger. Likevel var det mye positivt å ta med seg, og laget virket på ingen måte rustne etter ferien.

Den største bekymringen foran andreomgangen var mangelen på lys på Eberg. Kveldsmørket krøp inn samtidig som det skyet over, og etter hvert kom det også kraftig nedbør. Flomlyset uteble fortsatt, og vi misunte ikke spillerne på nabobanen der et svart lag møtte et marineblått. Våre rødkledde motstandere med selvlysende gule vester gikk det fortsatt an å få øye på, og medspillerne kunne man lokalisere via telepati. Det viktige tredjemålet kom tidlig, da Håkon skrudde en ball i lengste etter et gunstig brudd for bartene. Den godeste Lundberg var forresten i hardt vær flere ganger (og da tenker jeg ikke på regnet, som rammet alle like hardt). Han ble både albuet og slått etter, men kom heldigvis fra det uten varige mén. Et par av motspillerne tente skikkelig til utover i omgangen, og etter flere gule kort hadde ikke dommeren annet valg enn å trekke fram det røde. På det tidspunktet var kampen for lengst avgjort. Jimme hadde lagt på til 4-1 med et susende langskudd, og fulgt opp med 5-1 like etterpå. Veidekke fikk inn en redusering, men virket ganske så slagne på dette tidspunktet. Toro prikket deretter et lekkert frispark i krysset som den endelige rosinen i pølsa, før Jimme fikk æren av å sette inn sitt fjerde for kvelden. Å inkludere ham i kamptroppen må kunne karakteriseres som coaching i verdensklasse!

Endelig hørtes dommerfløyta et sted der ute i mørket, og en våt og tapper gjeng kunne konstatere sluttresultatet 7-3 og en ypperlig start på høstsesongen. Laget taklet vanskelige spilleforhold og kontrollerte inn til seier mot en motstander som ikke sto noe tilbake for de fleste lagene vi møtte i vår. Hadde det ikke vært for at Verdenslaget venter neste uke ville jeg sagt at pila pekte oppover, men vi tar den diskusjonen siden. Det er i hvert fall godt å være i gang igjen, og få bekreftet at gamle, gode Kampbart fortsatt er et potent lag som kan hevde seg på det nivået vi har ambisjoner om.