Prikkfri forestilling sørget for historisk aften

Et heltent Kampbart hadde alt å spille for i årets utsatte serieavslutning. De andre lagene var ferdigspilte for i år, og bordet var dekket for bartene hvis de ønsket å sette tennene i edelt metall. Luftkrigsskolen hadde fått æren av å spille rollen som potensiell festbrems, en ungdommelig gjeng med atskillig bredere ryggtavler enn bartene. Rutine og kløkt snarere enn ren fysikk ville altså bli nøkkelen til seier, og dette er egenskaper vi vet Kampbart besitter til gagns…

En kaotisk og oppstykket sesong der vi ikke spilte en eneste kamp mellom 1. juni og 12. september kulminerte altså langt ute i oktober i mistrøstig trøndersk høstvær. Jeg velger å bruke dette som unnskyldning for tynt oppmøte fra Barteberget, til tross for at klubben hadde mobilisert i håp om rekordoppmøte til skjebnekampen. Det var dog et løft for hele laget å se at Åsmund og Håvard, sistnevnte med flagget på slep, møtte opp til tross for skader! Ellers var det bare to endringer i troppen som så overbevisende slo Mellomveien sist uke; Anders og Toro var tilbake fra skader og erstattet innleide Jacob og Petter. Med tre innbyttere til rådighet var det bare å pøse på med krefter, og håpe at de ville holde hele veien inn…

Luftkrigsskolen stilte med åtte spreke menn (og én kvinne, meget sjeldent syn på dette nivået!), og de gikk respektløst til verks fra start. I kroppsdueller kom Kampbart til kort denne gangen, noe som var lett å skjønne basert på fordeling av muskelmasse lagene imellom. Delvis grunnet dette, og delvis grunnet en sleip og glatt gressmatte, fikk ikke de rød-svarte spillet til å gli i innledningen. Det ble ikke skapt store sjanser noen vei, og da Kampbart tok ledelsen kom det ut av det blå. Anders brøt fint på høyresiden og spilte perfekt gjennom Espen i bakrom. Eirik var borti ballen på veien og satte keeper ut av spill, slik at Espen bare kunne plassere i åpen kasse. Motstander gikk stadig på med dødsforakt og skapte trøbbel foran målet til Vidar. De kom svært nær med et stangskudd der bartene frenetisk fikk ryddet unna returen nærmest på streken. Kim presterte deretter en glimerende redning på strek da de fleste så ballen i mål. I stedet slo Kampbart hardt tilbake da Toro dro seg fri og plasserte inn 2-0 med sin gode venstrefot. Mot spillets gang på det tidspunktet, og 2-0 til pause føltes flatterende for vår del!

Planen foran andreomgang var å bruke tid med ball og spille rundt motstander i stedet for å storme rett i angrep hver gang. Dette lyktes vi rimelig bra med, selv om det fortsatt var farlige tilløp fra motstander. De hadde hatt mange utsatte kamper i år og resultatene vitnet om ustabil kvalitet i troppen, men denne gangen hadde de med mange dugelige spillere. Kanskje hadde de beste pilotene blitt tilbakekalt fra ukranisk luftrom for anledningen? Likevel var det Kampbart som skulle få også det neste målet, da Håkon kastet langt og Espen på akrobatisk vis satte inn 3-0 klokkerent på volley. Imponerende å se en godt voksen mann oppvise slik smidighet! Kort tid etter var kampen punktert da Eirik vant ballen gunstig og kom alene med keeper. Skuddet ble reddet, men Gøran var øyeblikkelig på pletten og trykket inn returen! Det meste lyktes for bartene, og i motsatt ende bidro Vidar med flere gode redninger til at smultringen var i sikte. På sidelinjen foregikk også en intens kamp, der Luftkrigsskolens trofaste aldri ga opp og heiet sine utvalgte frem. Håvard tok utfordringen og holdt egenhendig bartene i gang med taktfaste kamprop og sanger fremført med stor stemmeprakt.

Manet frem av dette ønsket Kampbart å tyne ut de siste kreftene før sesongen var omme. Espen (som muligens også hadde en toppscorertittel i tankene) var så visst ikke ferdig. Han dro seg inn i banen fra høyre, fant åpningen, og plasserte ballen i lengste hjørne. Kort tid etter var han tilrettelegger med et perfekt innlegg mot bakerste stolpe som Håkon bare kunne sette pannebrasken på. Fortsatt var det saft i snabelen, og de rød-svarte aktet tydeligvis å vinne med en hel touchdown! Kim kom seg fri på venstrekanten og slo inn, og selvsagt var Espen der og styrte ballen i krysset med den største selvfølgelighet. Selv om spenningen var borte for lengst kunne man ikke bedt om en bedre avslutning på det som nå framsto som en historisk sesong! Laget spilte nå for keeper Vidar som til slutt kunne innkassere en fortjent smultring. Spesiell honnør til Kim Daniel for et par saftige returløp på slutten som hindret farlige overganger!

Dermed ebbet oppgjøret ut med 7-0, noe som definitivt var godt i overkant med tanke på spill og sjanser! Luftkrigsskolen var langt i fra ufarlige, men møtte et usedvanlig skjerpet Kampbart der alle spillerne hadde dagen så til de grader. Mye kan tyde på at den store mannen med skjegget satt med et brennende ønske om medalje til bartene, og da gikk det som det måtte gå! Medalje ble det, og feiringen startet allerede ute på gressmatta da Håvard fant fram champagnen (alkoholfri variant, forenelig med kjøring/sykling hjem). At dette laget skulle nå sitt klimaks nå, med en gjennomsnittsalder på minst 36, kunne vel de færreste forutse. Det viser bare at samhold, treningsiver og målrettet innsats kan bære frukter også godt utpå høsten. Denne sesongen skulle bli den første normale etter to år med covid. Lag som trakk seg og mange utsettelser førte til at det ikke ble slik, men hva gjør vel det når vi kan avslutte på denne måten? Helt ferdige er vi imidlertid ikke før 12. november. Festen har nemlig bare så vidt begynt…