1. akt

«Banen på Eberg ligger som et teppe av fløyel, kjøpt i Marrakech. Kjøpt av en kjøpmann med fire hundre koner og åtte tenner.» – Loco

Mens tapsvante barter ser på nok et knallsterkt motstanderlag entre banen til kampstart, spekuleres det i at Kampbart denne duggfriske sensommerkvelden har mønstret tidenes minst løpssterke tropp. Her ligger alt til rette for å opprettholde en solid tapsrekke mot fotballag med toppferdigheter. Og sånn skulle det bli. Likevel var noe annerledes denne kvelden, og det skulle vise seg at mellom spektakulære feilpasninger i bakre ledd og ekstraordinære, mangelfulle returløp, skulle Kampbart varte opp med kraft, mot og samspill. like vakkert som de mykeste falsettoner i kanskje tidenes vakreste ballade, «Kampbart – Bæst i heile by’n».

«Nardo Fotbaill e lænt» starter som forventet med å storme Kampbarts banehalvdel som amfetaminproppede tyskere på vei mot Paris i 1940. Bølge etter bølge med overlapper, veggspill og kryssløp dundrer mot historisk løpssvake gråspraglete barter. Det går ett minutt, det går 5 minutt, det går 10 minutt. Nardo dundrer på, men bartene, imot alle bookmakeres odds, står støtt i angrepsstormen. Mens geriatriske barter på snublende og slengende vis stopper de unge, dopingmistenkte, rødsprengte Nardospillerne, imponerer Kampbarts innleide snurrebarter, Aqqalu og Ali G, med et limtett, leggtuppende press som Nardo ikke har noen som helst sjans til å komme seg forbi.

Etter å ha stormet mot bartene som rabiesbefengte løpshunder kan det, etter ti målløse minutter, skimtes oppgitte og skrekkslagne trekk over de stygge Nardofjesene. Hva som går gjennom de semilobotomerte Nardohodene vites ikke, men sanne rykter sier at Nardospillerne begynner å høre at det tordner. De føler at det rumler. Som sinte okser som snøfter og sparker hardt. Skjelvende, kjønnssykdombefengte Nardomunner mumler at «det der er Kampbart». Plutselig tramper fjorten leverflekkbedekte barteføtter rett i angrep og påfører Nardo panikk, PTSD, full retrett og hjørnespark imot. Aqqalu slår hjørnesparket med laserpresisjon på første stolpe der Åsmund hælflikker ballen forbi keeper. 1-0 Kampbart.
Kaos regjerer i resten av første omgang. Løsslupne barter løper over alt og forvirrede Nardoværinger ser ut til å ikke ane hva som treffer dem. Spesielt gledelig er det å se skadeutsatte Håkon, som i forrige kamp opplevde flere selvpåførte snublesituasjoner, være både rask og stødig på labben selv om han pådro seg en strekklignende smerte da han under oppvarmingen gjorde en utfordrende løftebevegelse med foten. Også Eirik, som ble gratulert av dommer for en imponerende vektnedgang, løp og kjempet på en måte som tilsa at han nesten ikke var påvirket at den påståtte fedmeproblematikken i det hele tatt. Selv om bartenes intense og overaskende løping forvirret Nardo så mye at de scoret fire mål, så viste bartene til tider samspill plukket rett ut av bartebergets poetiske fotballfilosofi. Før poesi utfoldet seg i full blomst, viste Kampbart at de også behersker filosofier fra flere fotballtenkere enn Loco og Viken. Aqqa drev gjennom midtbanen før han, som De Bruyne, enkelt slapp en følsom langpasning mot Åsmund på løp mot bakre stolpe. Med ryggsekken pakket som Darwin Nunez klar til å blåse ballen himmelhøyt over mål fra 3 meter, stormet en Nardoboer imellom som Jamie Carragher og styrte ballen kontrollert forbi både Åsmund og egen målvakt. Like etter lignet Hans Magnus merkverdig på Johan Cruyff da han veggspilte seg gjennom en hel banehalvdel før han var en halv, illeluktende Nardotå unna en praktscoring. Så skulle det bli magiske tilstander på Eberg. Kampbart skulle servere fotballkunst så vakkert som bare Bartebergets poesi kan beskrive.

«Vidars smakfulle igangsetting som en musvåks overblikk fra tåkelandets innerste vidde. I forsvarsrekka mottas ballen med ærbødighet, takk og et snev av berettiget håp.
Presist.
Nydelig.
Troppeforflytning og spillet beveger seg videre. Midtbaneleddet er fylt til randen med talent, rå kraft og viljestyrke. Et vannhull. Et knutepunkt. Som Suezkanalen brakt til veies for å knytte sammen folk, kultur og kjøpekraft. Og i tråd med kanalens formålskjennelige opprettelse passes her ballen videre.
Mottak.
Vending.
Oksen trekker rødt. Alle Madrids matadorer. Ingen kan måle seg. Fosser langs sidelinja. Like rett som Nidelva mellom Stavne og Marienborg, og det er ingen stopp. Ingen stopp, bare framover nå. Som en fullmåne over ei duggvåt gressmatte, ballen flyter gjennom lufta. Nå er ballen musvåken. Med blikket rettet nedover. Scenene som utspiller seg der nede nå kan bare sammenlignes med hendelsene på en gresk, romersk brytebane.
Blod, gjørme og håpefullt klimaks. Begjær.
Tiden stopper. Evighet. Lengsel.
Ned i et kaotisk vepsebol av handling og fortvilelse hvor kun den sterkeste kan trekke det lengste strået. Her er det naturen som rår. Ingen tilfeldigheter, men kraft og presisjon. Som en symaskins evne til å binde sammen tekstiler av ulike slag. Som dampmaskiner i et galopperende vogntog.
Ett støt.
Ett støt er alt som skal til. Alt som trengs for å være kongen på haugen. Konge for en dag. Vi e kongan. Vi e kongan i kveld. Ballen ligger som en død hvitting i et nyopptrukket trollgarn, viklet inn sammen med ære, skam, seier og nederlag.
Perspektiv.
Ekstasen sterk som kraften av tusen drektige villhester. Seks trekk.
Det er seks trekk i et angrep. Seks trekk.»
Akkurat sånn var det. Kampbart sydde seg gjennom fra bakerste mann via samtlige utespillere før Gøran serverte Åsmund på bakre som fullførte mønsterangrepet. 3-4 til pause

2. akt

God motstand til tross, Kampbart øynet mulighet for seier. Siden det funket såpass bra i første omgang, bestemte vi oss for å gjøre noe helt annet. Den velsmurte 3-2-1 formasjonen ble til en 2-3-1 variant fordi det var smal enighet om at dette ville få kantspillerne litt høyere i banen.
Andre omgang startet meget sprekt fra bartene. Aqqa, Ali G og Gøran spilte seg lekkert inn til målstreken der en Nardoing på mirakuløst vis fikk et lem i veien. Omtrent ti sekund etter kontret i stedet en Nardoaner inn 3-5. Videre glapp Kampbart markeringer i hytt og vær og Nardoere fikk uvanlig mye boltreplass, spesielt der backene en gang var. Nå rant baklengsmålene inn og Vidar, som virkelig har åpnet assistkontoen, dagdrømte muligens om en deilig «årets assistkongepris» da han på utypisk vis serverte et par nydelige assist til takknemlige Nardanere. Så gikk kampbart tilbake til 3-2-1 og alt ble bedre. Hvert fall ifølge denne uobjektive referentens hukommelse.
Barter på offensiven begynte å skape sjanser igjen. Gøran Oscar-Bobbet seg forbi et par forsvarspillere før en tredje meide han ned rett utenfor femmeteren. Til tross for noen merkelige protester, fikk den nedsparkede frispark. Toro stilte seg opp og Beckhammet ballen rundt muren klint ned i lengste hjørne. Maestroen hadde virkelig bestemt seg for å pynte på resultatet, og fikk et siste mål av det spektakulære slaget. Spektakulært i form av en nyydelig assist fra referent Åsmund Braut Bjørkøy som kranglet ned en ferdigscoret assist som Toro enkelt kunne bredside bak målvakt fra 35 meter.
Siden referenten er kokt i huet og lett distrahert(og kanskje ufrivillig inspirert?) av Gøril sitt program «Bloggerne» på TV2 (makan til søppel TV, men hun Voe er ikke vond å se på. Hehehehehehehe.), avslutter jeg dette referatet før jeg blir helt blogg i huet. Lesere oppfordres til selv å lese korrektur, for nå gidder jeg ikke mer! Referatskriving er ingen spøk! Hva skulle jeg med de aktene egentlig? Hva kalles egentlig folk fra Nardo? Jeg synes egentlig vi var ganske flinke i denne kampen. Rizz out!