Glory, glory FK Kampbart

Ukens gjesteskribent er Håkon Lundberg!

Kalenderen viste 8. september, men rammen var satt med 20 grader og strålende sol. Kampbart stilte med sine to sprekeste mann… på sidelinja som tilskuere!

Anders Meli har konvertert seg selv fra å være sikkerheten selv på fotballbanen, til å bli en løpegud som jogger 90km hver uke. I helga klokket han inn på 37:20 på 10km, med en del høydemeter! Ryktene sier tiden egentlig skulle vært så god som 37 blank, men når man kommer for sent når pistolen skyter, da får man kanskje skylde på seg selv.

Håkon Lundberg benyttet også anledningen til å ta turen fra Frosta, og hadde sågar fått med seg sin bedre halvdel. Noen barter hadde lovet gull, grønne skoger og storseier. Kampbartdrakten var med i bagen, i tilfelle en av de 9 påmeldte fullbartene ble skadet.

Det var godt oppmøte på tilskuerplass denne kvelden. Espen M sto nylig for en, om mulig, større bragd enn å løpe på 37 tallet på mila. Bragden var å vinne over 400 000 euro i en pokerturnering i Barcelona (EPT, 25k PLO highroller for de spesielt interesserte). Han hadde tatt med seg kidden, som viste prov på å bli en kommende kampbartlegende. Merk dere navnet: Ola Myrmo. Vi må nok dog vente et lite tiår før han er klar for å dra på seg den vakre uniformen. Siste tilskuer for dagen var Hans’ bedre halvdel, som ryktes å være en særdeles habil fantasy-spiller. Jeg kan allerede nå nevne at det var tydelig at Hans hadde kommet for å vise seg frem denne dagen. Om det var for å imponere damen, eller om det var for å prøve å rette opp inntrykket etter sist helgs sykkeltur vites ikke. Han hadde i alle fall svært synlige tegn med noen kraftige blåflekker på kroppen. Anbefalingen til alle er nok: ikke sykle hjem fra festligheter om promillen har passert 1 med god margin, hvis det i tillegg har blitt mørkt og det er fare for å treffe benker eller andre hinder i veibanen. Velg heller en annen måte å komme deg hjem på, da vi til enhver tid trenger alle barter hele og fit for fight.

Kamptroppen så ellers svært sterk ut, selv om både Åsmund og Ørjan kom fra sykdom, Hans Magnus nylig hadde hatt strekk, Myrmo var tilbake fra leggskade og Hans i tillegg hadde hatt sitt famøse sykkeltryn. Det meste av dette må man nesten regne med i en gjeng som har passert, eller er i full fart til å passere, 40 år. Både Rasmus og Vidar har kommet i midtlivskrisa, og mens Rasmus deltok på sitt første offisielle løp (trondheim halvmaraton) siden 1993 (tordenskjoldsløpet) 2 dager før kamp, og kanskje var preget av det, så valgte keeper Vidar å ta seg en joggetur i marka på ikke mindre enn 23,84km da forrige kamp ble avlyst. Ikke verst til å være keeper i bedriftsidretten! Og apropos anbefalinger, så kan Rasmus bekrefte at det nok ikke er å anbefale å bli stukket av veps rett før halvmaraton. Eller er det kanskje den perfekte unnskyldning om det ikke går helt som håpet. 1:36 må dog sies å være en meget habilt tid.

Da den erfarne dommeren blåste i fløyta tok det ikke lang tid før man kunne se at dette var en kamp man absolutt burde ha sjanser til å vinne. Og sjanser fikk vi også. Først ble Hans spilt alene gjennom, men det kunne virke som noe fart var borte fra glansdagene. Eirik hadde brukt bilturen til kamp på å preppe Åsmund om at han måtte sørge for å bruke to touch om han fikk ballen foran mål og hadde god tid. Og det var akkurat dette som skjedde. Kampbart rullet opp et mønsterangrep, og Åsmund fikk ballen i perfekt posisjon på bakre stolpe, godt innenfor feltet. Men ordene fra Eirik var som blåst bort i sanden, og Åsmund gikk for én touch. Ryggsekken var lagt igjen hjemme, men i stedet for å dundre ballene i mål som han har gjort så langt denne sesongen, så ble denne avslutningen litt for veik.

Motstanderne var heller ikke helt tannløse, og plutselig sto en mann alene på 6 meter. Løsningen var sylfrekk, og det er tydeligvis mange måter å treffe hullet på. Det ble en sjeldent godt utført lobb, og Glory Hole var foran med ett, og ikke lenge etter, to.

Kampbart hadde byttet sjeldent mye i 1 omgang, og til og med Åsmund hadde hatt to turer på benken. Undertegnede ble sterkt oppfordret til å finne frem drakta og slenge seg med i andre omgang, men han valgte å være tro mot vedtektene tross i at 6-7 barter prøvde å skryte på seg en skade. Jeg takker ydmykt for tilliten og for at jeg fortsatt kan være ønsket på banen, selv etter et år uten ball i beina.

I pausen var gutta enige i at prestasjonen i 1. omgang slett ikke var verst, og at vi hadde vært fullt på høyde, om ikke bedre. Det gjensto egentlig bare å sette lærkula i mål. Med stekende sol og kun to innbyttere var gjengen nærmest desperate etter drikke, og Hans bedre halvdel måtte ta mange flasker og springe til nærmeste bygning for å fylle opp vann. Hun gjorde absolutt sin jobb, og kanskje hadde hun til og med æren for at bartan kom ut særs påskrudd i andre omgang.

Etter noen minutter hadde Hans Magnus ballen i beina på midtbanen, han avanserte oppover i banen, før han prøvde et innlegg (eller skudd), som gikk mot bakerste stolpe. En perfekt styring av motstanderen gjorde at keeper var satt ute av spill og opphentingen var i gang. Åsmund har prøvd å ta på seg æren for assisten, og om ingen andre velger å overstyre han, så spørs det om han får seg en særs billig assist. Diskusjonen mellom Hans og Håkon på sidelinja om ballen fra Hans Magnus hadde retning mot mål og om HM skulle få mål eller assist ble umulig å avgjøre, og uten VAR så lar vi tvilen komme HM til gode, og velger å tro at å score mål for de fleste fortatt står litt høyere i kurs enn å få notert en assist.

Så kommer dagens store høydepunkt. Hans bryter en ball på midten, tråkler seg forbi et par motstandere og setter fart mot målet. Til tilskuernes store forundring så flyr han forbi alle motstandere, og parkeringsbøtene ble ganske store. Espen Myrmo, som hadde litt forsprang, hadde også satt full fart mot mål og vi var to mot en. Dersom Hans hadde spilt ballen til rett tid ville Myrmo hatt blank kasse, men Hans ville imponere både tilskuere, barter og motstandere. Han tok en dragning forbi keeper som selv ikke Zinedine Zidane ville gjort bedre, og han kunne spasere ballen i mål! Det skal også sies at Hans mente han burde vinne årets feiring etter målet, men tilskuerne var i såpass stor ekstase av prestasjonen at de helt glemte å få med seg feiringen. En ekstra kudos til Myrmo for et sugende løp, som nok gjorde jobben til Hans 2% lettere, uten å ta noe ære fra Hans.

Bartan var tilbake, og hadde ikke tenkt å gi seg. Gøran fikk ikke lenge etter kranglet ballen til Eirik. Eirik sto med en mann i ryggen, og med all styrketreningen fra det siste året var det bare å riste litt på rævva si og riste av sæ skyggen, før han iskaldt plasserte ballen utagbart til side for keeper. 3-2 i banken og et enormt momentum. Glory Hole virket nesten å ha resignert, og vi fikk en enorm sjanse til å gå opp i 4-2. Men, som så mange ganger før ble det bom i den enden, og en merkelig kommunikasjonssvikt mellom Eirik og Gøran i forsvaret gjorde at motstander fikk stå helt alene og sette inn 3-3. Begge var skjønt enige om at hadde de ikke kommunisert, så ville det aldri skjedd. 3-3 var et faktum, og etter dette var ikke dette en kamp å skrive stort mer om. 3-4, 3-5 og 3-6 før dommeren blåste i fløyta.

Oppsummert tror jeg aldri bartan har spilt en kamp hvor det har vært mer skifting av posisjoner, og hvor det har vært mer hyppig bytting. Jeg tror vi hadde vunnet med 10 mann, eller liiiiitt flere marginer med oss. Men det ble med håpet. Nå må vi sørge for å reise kjerringa mot FC Polen, så vi får skrapa sammen noen flere poeng før årets sesong er over.

Det skal sies at tilskuerne likevel fikk god valuta for turen, selv om både boomblasteren med kampbartsanger og vaffel var savnet på stadion. Undertegnedes dame, som overhode ikke er fotballinteressert, klaget ikke mye. Om det var på grunn av 9 ekstremt kjekke menn i stramme drakter, at det var noen spektakulære mål, eller om det rett og slett var den stekende sola som var grunnen får vi mest sannsynlig aldri vite.