Mot i og hår på brystet

Hvordan definerer du mot? Spesielt i trygge Norge der man ikke kan tøffe seg (foreløpig i alle fall) i motstandsbevegelsen. Å hoppe fra 10’ern? Holde foredrag på jobben? Ånei du, det er å møte opp på Eberg en hustrig mandags kveld for å møte Zolen & Månen!

Skadeproblematikken til Kampbart fortsetter, pluss at Rasmus måtte på nok en smøretur til utlandet med jobben. Det var derfor nok en gang utfordrende å mønstre en tropp til kampen. Heldigvis var Kim tilbake fra skaden, men ville han holde kampen ut? Det er tross alt ikke mange ukene siden han sendte bilder av en ganske hæselig, blå og opphovnet ankel.

Undertegnede ble spiller nummer 9, men hadde ikke anledning til å komme før andre omgang. Det var meget spennende da det tikket inn en melding på chat’en etter 6 minutter der det stod at Gøran utlignet til 1-1! Var dette kvelden da vi skulle klare å holde følge med Zolen & Månen? Vel framme på banen fikk jeg høre at det stod 1-6. Det var ikke mange minuttene til pause, men jeg rakk også å se flere gode kampbart-angrep! Det virket ikke som Kampbart bare lå lavt og tok imot. Det ble også fortalt at vi hadde vært nærmere på 2-1 enn 2-1, men at tross flere skudd i stanga hadde det ikke blitt mål. I stedet hadde de fått puttet flere.

I pausen er man enig i at det er vanskelig motstand, men at det absolutt er mulig å sette flere gåller. Og det burde vi egentlig gjort også. Vi har flere store muligheter, men ballen vil jo ikke på mål! Kim viser at han faktisk hører hjemme på dette nivået, og er på høyde med, eller over, de fleste av motstanderens spillere. Soleklart BB, ganske vilt med tanke på hvordan den foten så ut nylig.

Men akk, det blir etterhvert tydelig at folk som Helland og Karlsen tross alt har mer fotball igjen i kroppen enn Kampbart. I starten skyter de en del fra distanse, og Vidar får vist fram hvor god han er. Etterhvert blir de lei av det, og begynner å kun gå for tap-ins fra 0,5 meter. Når vårt forsvar ikke henger med blir det umulig for Vidar å forhindre mål, når de uansett til enhver tid har to pasningsalternativer ledig. Målene begynner å renne inn.

Likevel er det fortsatt blaff av håp, og muligheter til bartene. Noen ganger gjør vi angrepene helt selv, med fine kombinasjoner helt fram til siste avslutning. Andre ganger får vi en sjanse på slump. Som for eksempel da Kampbart kollektivt dropper å ta returløpet, men heldigvis har en god keeper som setter i gang hurtig. Da er vi plutselig 5 mot 1 i angrep, og man tenker at nå må vi da for farao klare å få et mål! Men nei, ballen havner hos deres keeper (ryktet sa at det var broren til Sander Tangvik?) og de får i stedet kontra og et mål til. På tampen av kampen har vi nok en fin overgang, der Espen fyrer løs med retning klink mot vinkelen. Keeperen må ut i en skikkelig strekk og redder på mesterlig vis. Hverken han eller Espen får noe kred, for Kim stod jo alene på 5 meter og burde fått pasningen.

Kampbart har nå gått opp i limingen, enten på grunn av sterk motstand, eller fordi det regner mye. Uansett er man glade da dommeren blåser av og stopper seigpiningen. Telleren stoppet til slutt på 1-16, og vårt største tap gjennom historien var et faktum. (Forrige rekord var 11-1 mot samme lag i 2016, dog under navnet Verdenslaget Kleins). Litt komisk at vi forrige uke holdt på å sette ny rekord i største seier. Det er kort mellom suksess og skuffelse i toppidretten. Men de fikk tross alt ikke en clean sheet denne gangen heller! Dommeren viste seg å være en barndomskompis av Hans, og det kan hende at noen forsøke å legge press på for å pynte på resultatet. Eller «ta en Håvard» som det nå heter, etter at han forsøkte å få kretsen til å gi oss et ekstra mål i forrige kamp.

Okay, så ble det tidenes største tap, men vet du hva vi ikke tapte? Ansikt og ære! Karer med mindre hår på brystet ville kanskje tatt en walk-over med slike odds og værmelding. Vi har beviselig store baller, og tro på at alt kan skje i fotball. Jeg er selv stolt over å ha vært med på Kampbarts største tap, for det viser at man er en ekte bart både i oppturer og nedturer. Lagånden og samholdet laget viser er forbilledlig. Etter kamp ble til og med laget igjen for å gå manngard etter en forsvunnet ball. Det er rørende, og jeg er glad for at dette er innstillingen vi har i troppen. Det skal mer til enn et kjøpelag og drittvært for å knekke Kampbart. Flaks no me bartan!