Ypper seg mot de største!

Høsten var her, og det var klart for ball igjen på Eberg. Eller, det hadde aldri vært sommer, så høsten hadde vart siden april, egentlig. Det begredelige sommerværet hadde ikke hindret bartene fra å trene steinhardt gjennom ferien. Det liker vi å tro, i alle fall. Det var ingen rolig oppstart, for på andre siden av midtbanen stod WESA Ballers, historisk sett det beste laget i bedriftsfotballen…

Da vi dukket opp på Eberg innså vi at dette faktisk kunne være en dag der vi kunne utrette noe stort. To minutter før kampstart var det kun 5 motspillere tilstede, og ingen ansikter man umiddelbart gjenkjente! Nå manglet riktignok Kim fra vår benk, men med 9 barter tilstede, kanskje vi kunne klare å holde følge med WESA? Rett før dommeren blåste kom det to mann til, slik at de hadde en full start-sjuer. En av de var laglederen som vanligvis ikke spiller selv. Vi var veldig motiverte, men ble litt redde da vi innså at de tross alt hadde Sindre Velo, landslagsspiller i futsal. Det gikk også et rykte om at en annen av deres spillere egentlig spiller på SpareBank1. Hadde silly season nådd bedriftsfotballen? Kampbart sine budsjetter tillater ikke per nå spillerkjøp, men storlagene har tydeligvis ressurser.

Kampen startet faktisk ganske bra. Bartene gikk rett i strupen på WESA, og fikk betalt! Daniel sendte en smart stikker til Eirik, som satte ballen kontant i kassa. 1–0! Var det noe stort i gjære? Skulle vi ta en stor skalp og ryste bedriftsfotballens innvoller?

Ikke umiddelbart, i alle fall. Vi hadde knapt rukket å bli skuffet over manglende feiring fra Eirik, før kalddusjen kom. En sentring havnet litt i ingenmannsland, WESA snappet ballen og plutselig var de i overtall. Dermed 1–1, og vi var tilbake til utgangspunktet.

Kampbart skapte flere sjanser, men WESA skapte de største. De rutinerte karene hadde en lei evne til å finne hverandre, trille ball og vente på at bartene skulle gjøre en liten feil. Det skjedde stadig vekk, men de fikk ikke omsatt det til nye mål. Samtidig var det tidvis store rom å angripe for oss, dersom vi bare klarte å utnytte dem. Det skjedde IKKE stadig vekk, og dermed fikk vi heller ikke omsatt i nye mål.

Første omgang bølget fram og tilbake, men det stod 1-1 til pause.

I andre omgang var planen klar: Når deres keeper hadde ballen, måtte vi stå høyt og jobbe mann-mann. Hvis én mann glapp i presset, var vi i deep shit. En ganske presis taktisk analyse, skulle det vise seg, som kom til å utspille seg i full prakt. Kim hadde nå også dukket opp, så vi la en strategi til. Den innebar at Kim skulle spille hele andre omgang og være pasningssentral fra midtstopperposisjon. Det skulle også utspille seg for fullt…

Tross i at vi hadde tre innbyttere så maktet vi ikke å løpe WESA i senk. Andre omgang starter derfor ganske likt som første. På et tidspunkt taklet Toro og var på vei gjennom alene med keeper, men en WESA-forsvarer kom susende bakfra og leverte en Van Dijk-takling akkurat i tide. Taklinger i bedriftsfotball omtales gjerne som «helt på ball», uavhengig av hvor mye annet som eventuelt måtte ligge i veien, men denne taklingen var ren som Toro sitt rulleblad.

Ren var også WESA sin neste avslutning. Vi rotet bort ballen nede ved eget kårnerflagg, de la ut 45 grader og Velo fikk fyrt av. Ballen suste uttagbart i krysset, og plutselig var det 2–1 til WESA. Bartene forsøkte å svare, men nok en gang kom et unødvendig brudd. WESA var tre mot én, og da er det vanskelig å gjøre noe annet enn å håpe på et mirakel. Det kom ikke. 3–1.

Det virket dessverre som Kampbart rustet og degenererter utover i andre omgang. Det lugget i det meste vi gjorde, mannsmarkeringene glapp, og den vanligvis så solide Kim hadde en uvanlig høy grad av feilpasninger. Strategiene vi la før andre omgang ble ikke fulgt opp. Men det var noen blaff!

På et barte-angrep stod Toro umarkert på bakre stolpe og kauket som en stukket gris. Til slutt var det noen som hørte han, Åsmund fikk sentret over og Toro drylte til på halv volley. Et nydelig 3–2-mål, og dermed var det kamp igjen. Daniel hadde et hardt skudd med regning krysset, men WESA-keeperen vartet opp med et tigersprang og fikk slått ballen unna. Kampbart jaktet utligning, og med bare ett minutt igjen var det fortsatt et lite håp om å stjele med seg poeng. Så snappet WESA ballen, og fra egen halvdel kunne de sende ballen i mål. 4–2.

Når ikke vanlig skyts funker, må man kanskje prøve noe annet. Et skudd/innlegg fra kanten hadde retning mot Åsmund. Som den kreative og snartenkende spilleren han er, posisjonerte han seg slik at ballen fikk akkurat riktig trefflate på hans egne baller. Ballen (fotballen altså) fikk en perfekt dempet putt helt nede ved stolperota. Problemet var bare at WESA-keeperen hadde gjort sin research på vårt spisstalent, og allerede hadde sett for seg at dette var noe Åsmund kunne finne på å gjøre. Selv en såpass uortodoks avslutning klarte han å forutse, og han var lynraskt nede og fikk en finger på ballen (fotballen).

Før den påfølgende kårneren uttalte dommeren at «dette er det siste som skjer i kampen». Ikke overraskende endte kårneren i null og niks, og WESA snappet ballen. Men dommeren blåste ikke av! Dette gjorde at WESA enkelt kunne spasere ballen i mål, siden Kim hadde stoppet å spille. En smått absurd situasjon som førte til litt munnhuggeri. Det var litt uklart om kampen endte 5-2 eller 4-2. Det som derimot var helt klart, var at Kim mente han hadde spilt sin dårligste kamp noensinne. Inkludert miniputt.

Vi skapte nok sjanser til at kampen kunne blitt langt jevnere, men mot et så rutiniert lag blir det brutalt når man gir bort ballen i farlige posisjoner. Høsten er heldigvis fortsatt lang, med mange mulige oppturer. Og Kim får anledning til å spille sin dårligste kamp noensinne én gang til.

PS: Litt senere på dagen når man sjekket resultatet på nett var resultatet satt til 4-2. Dommeren holdt med andre ord sitt ord.